torsdag 1. mai 2014

Katastrofen 1. mai 1764


Dagen i dag er en merkedag. Det er nemlig 250 år siden brannen i 1764, en ulykke som for siste gang skulle ødelegge hele byen. Det var en katastrofe for menneskene som opplevde den, og en skjellsettende begivenhet som rystet man en innbygger i Danmark-Norge. I løpet av én eneste dag var en hel by blitt til aske. 

Du skal ikke grave mye i Fredrikstads rike historie før du støter på en brann. Ja, graver man i grunnen i Gamlebyen, finnes raskt forkullede rester av de mange brannkatastrofer som har rammet den. Ildens herjinger har med jevne mellomrom hjemsøkt byen vår, og vi skal ikke mange tiår tilbake før hele kvartal i sentrum ble lagt i aske. Men disse brannene var som små gressbranner å regne i forhold til katastrofene som hadde rammet i tidligere århundrer.

Kanskje så den brannherjede byen slik utover kvelden
 den 1. mai 1764
Bare et par år gikk fra grunnleggelsen i 1567 før byen brant ned til grunnen. Så fulgte branner med noen tiårs mellomrom. I tider før brann- og innboforsikring var en bybrann noe av det mest ødeleggende man kunne bli utsatt for. De best stilte i byen bygde seg solide kjellere av granitt i håp om å berge noe. Flere kjellere i Gamlebyen har da også overlevd. Men mange mistet alt.

En av de verste katastrofer i byens historie rammet den 1. mai 1764. Det ble den siste totale bybrann. Rapporter skrevet i etterkant av brannen gir et innblikk i forløpet og det tegnes et gruvekkende bilde av ulykken som rammet den arme byen og dens borgere. Dette var også kongens kjøpstad, som tillike var en av hans fremste festninger. Alt ble lagt i aske, og det var en alvorlig sak.

Utpå ettermiddagen den 1. mai satt enkefru Meitz i sitt hjem og drakk te med et par bekjente. Fra gården i Voldportgaten drev hun småhandel, liksom mange i byen. Etter at mannen, skomaker Morten Meitz døde, var dette hennes levebrød. Lite visste hun at hennes gård denne vårdagen skulle bli arnested for ett av de dystreste kapitler i Fredrikstads historie.

Enkefru Meitz leide ut et rom. Leieboeren Jochum Wordemann hadde gått ut i byen, men hadde latt fyre opp i ovnen tidligere på dagen. Han bedyret senere at flammene var slukket før han forlot huset, men enkefruen og hennes gjester kunne ved fem-tiden kjenne den umiskjennelige lukten av røyk. Gjennom de glisne takbordene så de flammer. Pipeløpet kan ikke ha vært tett. Trolig hadde ilden antent halm og rask som lå på loftet. Skiltvakten ved vollporten ble varslet. Alarmtrommer og kirkeklokker lød utover byen. Ilden var løs, og frykten spredte seg like fort som flammene. Selv om borgere strømmet til med brannbøttene sine, og byens og de militæres brannsprøyter ble satt inn, fikk man ikke kontroll over flammene.

Bedre ble det ikke da de nådde nabogården. Av en eller annen årsak lå det lagret krutt på loftet til kjøpmann Grønbechs enke. Da flammene nådde dit, ble de av den påfølgende eksplosjonen kastet utover flere av byens nordlige kvartaler. Og selv naturen vendte seg mot byen. En frisk vind førte ilden hurtig gjennom byen. For hvert nytt kvartal som ble oppslukt, åpenbarte det seg for alle at dette var en brann intet menneske kunne stoppe. Man begynte å redde det lille som reddes kunne. Verdisaker ble lagt ned i murkjellere. Andre stuet eiendeler inn i sjøbodene utenfor muren, som på ulykkelig vis også skulle bli flammenes rov.

Slik en brann hadde ikke rammet byen på mange tiår. Tiltak var derimot utført for å bedre brannsikkerheten. Nå bredte allikevel ildens inferno seg. Hvis folks tanker var at dette var en straff fra oven, så må de ha blitt ytterligere styrket da selv den gamle, om enn falleferdige kirken, sent om kvelden ble slukt av flammehavet og de gamle kirkeklokkene styrtet til grunnen med et uhyggelig brak.

Da det grydde av dag den 2. mai kunne så vel kommandant Ulrichsdal, borgermester Niemann og byens innbyggere konstatere at den var borte. Bare noen militære bygninger sto igjen. Om ikke annet hadde provianthusene og de to kruttårnene blitt spart. Noen murvegger og kjellere sto også, slik at de best stilte borgerne berget noe. Men tapene var uhyrlige. De fattigste mistet alt. Selv den rike vinhandler Lorentz Koch måtte konstatere at verdier til svimlende 20.000 riksdaler var borte. Han mente oppriktig at dette var Guds straff over byen, og han kom aldri over tapet og døde bare få uker senere.

I etterkant av brannen ble det ytret ønsker både fra militært hold og regjeringskontorene i København om å flytte hele byen over til vestsiden av Glomma. Men borgerne protesterte. Mange hadde bare tomten igjen, og ønsket å bebygge den på nytt. Den brannlidte byen hadde rett og slett ikke råd til å flytte utenfor vollene. Da sentralmakten heller ikke kunne bidra med stort, gikk det som det alltid før hadde gjort – byen ble gjenoppbygd på samme sted. Der har den ligget siden.

Tidene som fulgte har sett færre og mindre branner. Men fremdeles er ilden den største frykt i Gamlebyen. I dag kan og må vi gjøre alt som står i vår makt for å hindre brann i denne unike bydelen. Arbeidet er godt i gang, men det kreves at vi alle tar vår del av byrden – både borgere, kommune og næringsliv. Klarer vi det, forblir brannkatastrofen 1. mai 1764 den siste gang hele Gamlebyen har brent ned til grunnen.

(Artikkelen er tidligere trykket i Fredriksstad Blad)