lørdag 28. september 2013

Mayr, Mozart og "Bel canto"

I år er det 250 år siden en av den italienske operaens mest betydningsfulle komponister under det tidlige 1800-tallet ble født. Han var dog ikke italiener, og har som så mange andre av dem jeg trekker frem her i bloggen, et navn realtivt godt skjult i obskuritetens gjemmer i dag. Men i samtiden strålte hans operaer på Italias scener.

Johann Simon Mayr, eller Giovanni Simone Mayr som hans navn ble omskrevet i italiensk språkdrakt, ble født helt nord i Bayern. Som så mange av sine samtidige komponistkollegaer, kom han fra en musikalsk familie, med en far som var organist. Mayr kan derimot ikke sies å ha vært et vidunerbarn som sin samtidige Mozart. Han var vel snarere en dyktig musikalsk håndverker. Flere av verkene hans er dog dypt inspirert av Mozart. Flere passasjer i verkene er som kopier å regne, "lånt" fra hans østerrikske kollega.  

Mens Mozart kun skrev et fåtall operaer, alle mesterverk, var det nettopp som operakomponist og lærer Mayr skulle gjøre sin karriére. Han skrev musikk for teateret på løpende bånd. Over seksti operaer, og en svært lang rekke oratorier og kirkemusikalske verk, har vi bevart fra hans hånd.

Veien til karriéren ledet ham naturligvis til Italia. Som så mange i samme situasjon var det i operaens store hjemland, Italia, man skapte seg et navn. Hans første store suksess var operaen Saffo som ble oppført på scenen i Venezia i 1794. Så kom det nye verker de neste tretti årene. En av de få som til en viss grad overlevde på scenen, var den dramatiske Medea in Corinto som ble oppført på San Carlo-teateret i Napoli i 1813.

Mayr skulle bli en av de mest betydningsfulle og populære operakomponistene i de første tiårene av 1800-tallet. Bekjentskapet til en mann som Niccolò Piccinni, en av 1700-tallets store komponister av den "lette" operagenren, var nok ikke uten betydning. Foruten Mozart, kan vi høre mye av Piccinnis florlette og harmoniske musikkstil. Mayr står også som en av de viktige overgangsfigurene fra 1700-tallet til 1800-tallets "bel canto"-stil i hundreårets første halvdel. Den ble raskt populær, med sine mange bravurarier, romantiske temaer, og pompøse finalenumre. Mayr var en spesialist. Det er da ikke å undres over at en av stilens virkelig store mestre, Gaetano Donizetti, var en av Mayrs elever.

Gledelig er det også at Mayr mange vakre verk synes å ha fått en renessanse. De siste årene har en lang rekke utgivelser kommet, både av operaer og oratorier - til stor glede for spesielt interesserte som meg selv.

Hør bare disse vakre partiene fra operaen Medea in Corinto.





torsdag 12. september 2013

Tre kraner til besvær

Tre kraner kan bli et stridstema i Fredrikstad i tiden fremover. Jeg våger å si at tre kraner BØR bli et stridstema i Fredrikstad. For dette er ikke noen hvilke som helst kraner. Vi snakker om monumenter, ikoner i byen vår - som byen står i fare for å miste. Her om dagen kunne vi lese om saken i Fredriksstad Blad.

Ved det for lengst nedlagte Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) står flere store kraner igjen fra driften. Noen skal ennå være i bruk, men de fleste er det ikke lenger bruk for. Skipsbyggingens dager er forbi. Men eieren av denne delen av det enorme verftsområdet, Jotne, ønsker å utvikle eiendommen sin. Da vil de kvitte seg med de gamle kranene, som naturlig nok ikke har noen praktisk nytte hvis området skal bli til boliger og kontorlandskap.

Men praktisk nytte er ikke alt i en by. Parker, statuer, gamle hus, voller og murer i en gammel by - det er ikke praktisk. At kranene har en historisk verdi har både fylkeskonservator og kommune gått med på, og ønsket har vært å verne tre av de gamle kranene. Tre kraner som står tett sammen, nærmest som et monument, et minnesmerke over FMVs enorme betydning for Fredrikstad. Men utbygger vil rive dem, og ikke følge kommunens og fylkeskommunens pålegg om vern og vedlikehold. Det har man nå fått sivilombudsmannens velsignelse til. Jeg håper ikke striden er over.

Men hvorfor er det viktig å bevare noen store gamle kraner, som vitterlig ikke er nødvendige lenger? Kranenes verdi ligger ikke i den praktiske nytten, men i kulturen. Vedlikeholdet kommer til å koste, men sånn er det med kultur - uttrykkene for menneskers virke. Den store verdien til kranene ligger i minnet om hjørnestensbedriften, giganten i byens industrielle historie. For FMV er minner, stolthet, problemer, kjærlighet og sikkert også hat, fortellingen om Fredrikstad-folks historie og arbeid - i byen vår. Knapt én Fredrikstad-borger har ikke kjent noen som jobbet på "Værste". Er ikke det verdi nok i seg selv?

Men jeg mener også at kranenes største betydning ligger i fremtidens Fredrikstad. Et nytt "Værste-område" er i emning. Vi står foran kanskje den største byutviklingen i Fredrikstad noensinne. Da er slike monumenter som kranene uhyre viktige. De er særegenheter som skaper identitet, rotfesting til en forgangen tid. Attraktiviteten til området MED kranene vil være så uendelig mye større enn uten. Det er forankringen til FMV som gjør dette stedet til noe mer enn ethvert annet utbyggingsprosjekt, i en hvilken som helst annen norsk kystby.

Det ville derfor ikke bare være synd om kranene måtte gi tapt for utbyggernes vilje, men et stort tap for byen og byutviklingen om disse storslåtte monumentene, som mer enn noe er med å prege Fredrikstads silhuett, måtte vike. Verdien av dem er nemlig ubetalelig, for vi vil aldri kunne få dem igjen. Det er kranenes verdi.