søndag 27. januar 2013

Wolfgang

Han er den største. Iallfall i min musikalske verden. Wolfgang Amadeus Mozart. Musikkgeniet fra Salzburg. Den unge mannen som fjetret et Europa med sitt vidunderlige spill og sine mesterlige komposisjoner. Noen vil sågar kalle dem gudommelige. Og det mest fantastisk er er at han fortryller en hel verden enn i dag, over 250 år etter sin fødsel.

I dag er hans fødselsdag. Denne guttens fødsel i Salzburg i 1756 er alltid verd å markere. Og hvilken måte er bedre enn å henvise til hans utallige og akk så uendelig vakre operaer. La oss nøye oss med to denne gang, og begge mesterverk på sin måte. Don Giovanni fra 1787 og hans siste, Tryllefløyten eller Die Zauberflöte fra 1791. Med libretto av henholdsvis Lorenzo da Ponte og Emmanuel Schkaneder, er dette uten tvil noen, om ikke hans beste musikkdramatiske verker - ja musikkdramatikkens aller beste.

Don Giovannis møte med Il Commendatore mot operaens dramatiske finale. Her med Bryn Terfel:


Eller den langt mer lystige duetten mellom Papageno og Papagena fra Tryllefløyten. Her med Håkan Hagegård i Ingmar Bergmans mesterverk av en filmatisering av Mozarts fortryllende opera:


torsdag 17. januar 2013

Treemonisha - en sort opera

Scott Joplin (1867/68-1917)
Jeg har ofte proklamert en forkjærlighet for den italienske operaen fra 1700-tallet, men mye fantastisk opera er jo skrevet både før og etter det århundret. Og mye av operakunsten er selvsagt skrevet utenfor Italias grenser. At Amerika også har sin del av operahistorien er kanskje ikke så kjent, men med verk som Gershwins Porgy and Bess er det klart at også den nye verden har sin del av kunstarten.

En opera fra nettopp USA som ikke har blitt godt kjent, er Treemonisha. Noe feilaktig har den blitt kalt "ragtime-operaen", og det knytter seg til komponisten og librettiste mer enn operaens innhold og form. For operaen som ble skrevet i 1910, men faktisk ikke oppført i sin helhet før over sekti år senere, ble komponert av ingen ringere enn Scott Joplin - ragtimens store mester.

Treemonisha ble skrevet med klar inspirasjon fra europeisk opera. Her er elementer fra så vel Richard Wagner, Gilbert and Sullivan og flere andre. Temaet derimot er tydelig amerikansk, og sentrerer rundt den unge piken Treemonisha som kommer fra en plantasje i Arkansas. Operaens tema er utdanning og ikke minst de svartes rettigheter i et svæt rasedelt USA i Joplins samtid. Men den er også genretypisk med arier og resitativer, men med klare innslag av Joplins afroamerikanske musikk, både ragtime og spirituals og folkemusikk. 

Her har vi noe så interessant som en amerikansk opera, skrevet av en av samtidens mest berømte populærmusikere, svart, og som skapte et verk som blandet både europeisk finkultur med amerikansk musikk og tematikk - mer enn to tiår før George Gershwin. 

Men operaen fikk en ublid skjebne. Tross gode kritkker for arbeidet Joplin hadde lagt ned i operaen, ble den aldri fremført i hans levetid. En konsertversjon av deler av operan ble fremført i New York i 1915, men det skulle drøye helt til 1972 før Treemonisha kunne innta scenen den faktisk ble skrevet for. 

Spent på å høre denne spesielle, men svært karakteristiske og sjarmerende operaen. Her kan du det:



tirsdag 15. januar 2013

Sammartini

For hundre år siden ble musikken til en av 1700-tallets utallige italienske komponister gjenoppdaget. Komponisten var Giovanni Battista Sammartini. Som så mange andre av italienerne jeg omtaler i denne bloggen, er han lite kjent i dag, og altså fullstendig glemt i nesten halvannet hundreår etter sin død 15. januar 1775. Men han er verdt å lytte til.

Sammartini var ikke ubetydelig i sin samtid. Han levde og virket i Milano. Gjennom sine omkring 450 verk, hvorav fire operaer og sytti symfonier, ble hans navn kjent også utenfor Milanos grenser. Han ble satt pris på av flere av samtidens, og for etteriden langt større navn, som Gluck, Johann Christian Bach, Luigi Boccherini og ikke minst Wolfgang Amadeus Mozart. Det var særlig innenfor symfoniens genre at Sammartinis komposisjoner gjorde seg bemerket, og hans stil - en galant sådan - pekte fremover mot århundreskiftet.

Og hvordan høres Sammartinis musikk ut? Her er som vanlig et par eksempler:




mandag 14. januar 2013

Norges Nationalsang

Jacob Munchs portrett av Henrik Anker Bjerregaard
En ung nasjon, så som Norge var i årene etter 1814, måtte også ha sin musikk. Sanger i lystige lag, så vel som kirkens salmer, studentenes drikkeviser eller nasjonale hyllingsvers - dette var ikke fremmed for nordmennene. Men den unge nasjonen burde da ha en riktig nasjonal sang.

I 1819 utlyste Selskabet for Norges Vel en konkurranse om å skrive denne nasjonalhymnen. Tyve forslag kom inn, men én utmerket seg, og ble valgt som konkurransens vinner i 1820. Vinneren var "Sønner af Norge" eller "Norsk Nationalsang" som den også var kjent som. 

Komponisten var Christian Blom, mens teksten - en svulstig hyllest til Norge og nordmannen - skrev en ung og fremadstormende forfatter, Henrik Anker Bjerregaard. Han skulle også komme til å skrive teksten til Norges første syngespill, det ikke mye fremførte "Fjeldeventyret" til musikk av Waldemar Thrane. 

Melodien husker du nok, men her kan du også nynne med til Bjerregaards originaltekst. 


Sønner af Norges det ældgamle Rige,
Sjunger til Harpens den festlige Klang!
Mandigt og høitidsfuldt Tonen lad stige,
Fædrenelandet indvies vor Sang.
Fædreneminder herligt oprinder,
Hvergang vi nævne vor Fædrenestavn.
Svulmende Hjerter og glødende Kinder
Hylde det elskte, det hellige Navn.

Flyver vor Aand til de hensvundne Tider,
herlig den skuer vort Fædrelands Glands;
Kjæmpere gange om Dovrefjelds Sider,
Vandre til Ledingefærd som til Dands.
Mandige Skarer Bølgen befarer,
Norriges Ros bær til fjerneste Kyst;
Hjemme er Kjæmpere nok som forsvarer
Arvede Frihed med modige Bryst.

Medens de Staalklædte prøve sin Styrke,
Medens de stande i kjæmpende Rad,
Skjalde og Sagamænd Kunsterne dyrke,
Riste i Runer de herligste Qvad.
Konninger bolde Scepteret holde,
Røgte med Viisdom det hellige Kald;
Gjennem Aarhundreders Nat deres Skjolde
Gjenstraale klart i Erindringens Hal.

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme
Blusser i Nordmandens Hjerte endnu:
End er af Æt og af Kraft han den Samme,
End staaer til Frihed og Ære hans Hu;
Og naar han kvæder Norriges Hæder,
Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst;
Ham er selv Sydens de yndigste Steder
Intet mod Norriges sneedækte Kyst.

Frihedens Tempel i Nordmandens Dale
Stander saa herligt i Lye af hans Fjeld;
Frit tør han tænke, og frit tør han tale,
Frit tør han virke til Norriges Held.
Fuglen i Skove, Nordhavets Vove
Friere er ei end Norriges Mand;
Villig dog lyder han selvgivne Love,
Trofast mod Konning og Fædreneland.

Elskede Land med de skyhøie Bjerge,
Frugtbare Dale og fiskrige Kyst!
Troskap og Kjærlighed fro vi dig sverge;
Kalder du, bløde vi for dig med Lyst.
Evig du stande, elskte blandt Lande!
Frit som den Storm der omsuser dit Fjeld!
Og medens Bølgen omsnoer dine Strande,
Stedse du voxe i Hæder og Held!

søndag 13. januar 2013

Grunnlovens fedre

Christian Magnus Falsen
I 1830, på akkurat denne dagen, døde mannen som mer enn noen har blitt sett på som vår norske grunnlovs far. Christian Magnus Falsen var juristen og sorenskriveren som fremla det mest fullverdige utkast til en konstitusjon i forkant av forhandlingene på Eidsvoll våren 1814. Men Falsen var ikke alene om det.

Johan Gunder Adler
Johan Gunder Adler er den andre, noe mer ukjente far til Eidsvoll-grunnloven. Adler kom til Norge først i 1812, da han overtok en stilling som lektor ved skolen "Christian Augusts Minde" i Fredrikshald. Sammen med Falsen, og inspirert av både de amerikanske og franske konstitusjonene, fremmet han sitt "Udkat til en Constitution for Kongeriget Norge". Gjennom forhandlingene som foregikk på Eidsvoll i april og mai ble forslaget gjennomgått, og tilpasset det forsamlingen ønsket. Men den 17. mai 1814 ble det endelige forslaget, som hadde blitt vedtatt av dagen før, lagt frem for Christian Frederik. Norge hadde fått sin grunnlov. 

Og det er de to mennene, Adler og Falsen, vi i stor grad kan takke for det.

Og litt musikk i tidens ånd - "Norges Skaal":

lørdag 12. januar 2013

Dødsmarsjen

Som ung historieinteressert, ja ganske ung, ble jeg presentert for en fryktelig historie. Den var tragisk, fascinerende, mørk og helt gjennom gruvekkende. Samtidig hadde denne historien et fascinerende bakteppe - nemlig krigen. Det var noe jeg som ung historieinteressert, iallfall når jeg kom fra festningsbyen Fredrikstad, ikke kunne unngå å bli interessert i. Historien dreide seg som så ofte om svensker. Det er stort sett dem det dreier seg om, når vi snakker om kriger i gamle dager her til lands.

General Carl Gustaf Armfeldt
Dødsmarsjen. For det var det det var snakk om. Det var general Carl Gustaf Armfeldts 6.000 tapre karolinere denne tragiske historien dreide seg om. Og historien var som tatt ut av et tagisk heltedikt. Krigerkongen Carl XIIs forsøk på invadere Norge høsten 1718 hadde gått så uendelig galt. Kongen selv ble skutt utenfor Fredriksten festnings murer den 11. desember. Noen titalls mil lenger nord hadde den andre svenske arméen store problemer. Under ledelse av den rutinerte general Armfeldt var de beordret å rykke inn i Trøndelag og erobre den viktige byen Trondhjem. Det hadde ikke gått bra.

Den svenske hæren i Trøndelag var ikke rustet for et vinterfelttog. De skulle overvintre i Trondhjem. Den 7. januar nådde nyheten om kongens død frem til Armfeldt, og han beordret sin utslitt armé å vende tilbake til Sverige. Problemet var bare at vinterveiene til Sverige egentlig ikke fantes. De skarve rutene som var der, var livsfarlige vinterstid. Armfeldt beluttet seg allikevel for å legge hjemveien om Tydalen, mellom Røros og Meråker. Det værharde fjellpartiet var en relativt trygg rute for eventuelle norske angrep, men den faren var ikke stor.

12. januar 1719 brøt Armfeldt og arméen opp fra Tydalen. Lite klær, lite proviant, slitne og medtatte, skulle tusener av svenske bondesoldater ta seg over ett av Norges mest værharde fjellpartier til noen fattigslige bygder i Jämtland. Det var et sjansespill av dimensjoner som Armfeldt utsatte seg og sine menn for. Men hæren måtte tilbake til Sverige.

Nord for den tilfrosne Essandsjøen, ikke langt fra grensen mot Sverige, blåste det opp. En fryktelig vinterstorm ble sluppet over de utslitte og sikkert skrekkslagne karolinerne. Allerede første natt skal mer enn to hundre av dem ha frosset i hjel. Og det ble verre. For stormen bare fortsatte. Den neste dagen, og dagen deretter. Tilbaketoget ble en dødsmarsj. Hestene døde. Soldatene døde. Utrustning, vogner, sleder og alt hæren bragte med seg, ble lagt igjen der oppe på fjellet. Hver mann måtte redde sitt eget liv. Overlevende kunne fortelle om gruvekkende scener. Soldater lå henslengt på snøen, ihjelfrosset. En fortalte at han i den kraftige snøføyken kunne se en stor gruppe soldater som satt varmet seg rundt et bål. Da han kom nærmere, så han at ingen var i live. De satt stivfrosne, døde, rundt restene av et sluknet bål.
Karolinermonumentet i Duved
De neste dagene kom de som overlevde seg frem til bygda Handöl i Jämtland. Generalen selv hadde overlevd. Da man kunne telle opp de som levde, ble katastrofen åpenbart. Omkring 3.000 av Armfeldts 6.000 soldater kom seg aldri ned fra Tydalsfjellene. De skrekkslagne jemtene som måtte innkvartere og forpleie soldatene, kunne knapt tro sine egne øyne over de fryktelig medtatte menneskene som dundret inn i bygda deres disse januardagene i 1719.

Det var denne historien jeg ble presentert for. Jeg grøsset av de livaktige skildringene og de grufulle scenene som ble fortalt. Hvor grusomt måtte det ikke ha vært der oppe på fjellet disse nettene og dagene for to hundre og nittifire år siden? Men er det ikke slikt historien er laget av? Er det ikke nettopp disse historiene mennesker alltid har blitt fascinert av, og grepet av. Det påvirket iallfall en ung historieinteressert, engang for mange år siden.