tirsdag 10. desember 2013

Sehested 1813

Vi nærmer oss nasjonens 200-årsjubileum. 1814. Året for grunnloven. Året for friheten. Året for demokratiet. Året for krigen. Året for unionen. Et mirakelår som 1814 kom derimot ikke ut av intet. Dette er et tema jeg allerede flere ganger har omtalt i denne bloggen, og et gjennomgangstema for omtalene har vært krig. 1814 kom ut av napoleonskrigenes malstrøm. På dagen i dag, for 200 år siden, sto den siste trefningen i det felttoget som var den direkte foranledning for 1814. Det vil si, Norges skjebne som ble rullet ut i 1814. Den 10. desember 1813 sto slaget ved Sehested.

Ved den lille landsbyen Sehested, noen kilometer øst for den viktige festningsbyen Rendsburg i Holstein, støtte det danske auxilliærkorpset sammen med Carl Johans tropper, ledet av den tysk-russiske general Ludwig von Wallmoden. Mye kunne blitt avgjort ved Sehested. Det utartet seg derimot til et kaotisk slag, som fra dansk side ble ført for raskest mulig å komme seg i sikkerhet bak Rendsburgs voller, og for å unngå omringing og det totale nederlag. For general Wallmoden kunne Sehested blitt en gyllen mulighet til å slå ut hele den danske sørarmeen.


Ledet av kong Frederik VIs svoger, Frederik av Hessen, hadde det danske korpset med hell krysset elven Eider, med russere, tyskere og svensker hakk i hæl. Wallmoden la an på å omringe danskene, og tidlig om morgenen den 10. desember ga Frederik av Hessen ordre til angrep. Danskene formelig stormet gjennom fiendens linjer. I et forrykende slag slo de seg gjennom, og i løpet av dagen i sikkerhet i Rendsburg. Wallmoden virket som fullstendig forvirret av det som hadde hendt.

Slaget endte med danske seier. Krigen endte derimot i stillstand. Carl Johan og Frederik, godkjent av kong Frederik som da holdt til ved Middelfart på Fyn, inngikk våpenhvile. Den danske hæren var reddet, men i forhandlingene som ble innledet i Kiel måtte de danske forhandlerne se seg diktert av Carl Johan, med Europas allierte makter i ryggen. Den 14. januar 1814 var nederlaget et faktum. Kong Frederik VI måtte avstå sitt norske kongerike, et rike som hadde vært forbundet med Danmark siden 1380. Det må ha vært hans mørkeste dag.

For Norge var det begynnelsen på mirakelet, på det som skulle lede til riksforsamlingen på Eidsvoll, til grunnloven, friheten, folkestyret - og krigen og union med Sverige - alt i løpet av ett hektisk år, 1814.

tirsdag 3. desember 2013

Mr Billings og julen

Adventstiden er en tid for tradisjoner. Derfor tillater jeg meg å hente frem et gammelt innlegg om julemusikk; om gammel amerikansk julemusikk. For meg har nemlig musikken til den amerikanske 1700-tallskomponisten William Billings, og særlig den vakre hymnen "Shiloh", blitt en tradisjon, noe jeg henter frem og lytter til, hver adventstid.

Jeg har ved flere anledninger i denne bloggen nevnt en merkverdig fascinasjon som jeg har for det glemte og ukjente. Særlig gjelder dette innenfor musikken. Av den grunn var det jeg for noen år siden over et par interessante innspillinger av julemusikk - amerikansk julemusikk. Og her var det ikke snakk om White Christmas eller Jingle Bells. Nei, dette var musikk skrevet for julen, men med den bibelske julefortelling og 1700-tallets amerikanske korsang som bakgrunn. Dette var musikk fra kolonitidens Amerika, og den var meget vakker og satt iallfall meg i julestemning. Det gjør den den dag i dag.

Det var nemlig sterke musikktradisjoner innenfor mange av de religiøse gruppene som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i de nye koloniene i Nord-Amerika. Salmesang og hymner var viktige musikalske uttrykk for den nyinnflyttede amerikanske befolkningen, preget som mange av dem var av det religiøse liv. Tyske herrnhutere som unitarer, liksom andre dissentergrupper fra Europa hadde med seg sine rike sang- og musikktradisjoner. At det også ble komponert musikk med julen som tema, var jo helt naturlig.



En av kolonitidens siste, og samtidig en av dens største musikalske navn, var William Billings (1746-1800). Han var født i Boston og sin musikalske oppdragelse sto han selv for. Allikevel må samtidens musikktradisjoner, både i hjembyen Boston, som i andre deler av koloniene, ha påvirket ham sterkt. Hans komposisjoner er da også i stor grad koralmusikk, salmer og hymner, og som regel skrevet for fire stemmer. Den religiøse korsangen sto sterkt i amerikansk musikkliv på 1700-tallet. Men Billings skrev også tekster til mange av sine hymner, og allerede i samtiden ble flere samlinger av hans kompisjoner utgitt. Blant dem var The New-England Psalm-Singer fra 1770, The Psalm Singers Amusement (1781) og The Continental Harmonie (1794), og de ble raskt spredd og rask populære i koloniene. Hans hymne Chester ble sågar en av de mer populære, patriotiske sanger i revolusjonstidens Amerika på 1770-tallet.

Sett deg godt til rette. La tankene flyte hen til fordums tiders Amerika, til en jul i Boston eller New England på slutten av 1700-tallet. Jeg håper du kommer i julestemning med William Billings vakre hymne "Shiloh" eller "The Shepherd's Carol". Det gjør iallfall jeg.


søndag 17. november 2013

Østfoldidentitet - noe som river i innvollene?

Er det noe som kan tenne og opprøre østfoldinger, så er det når lokaliseringsdebatter med ujevne mellomrom dukker opp. Nå har det skjedd igjen, og sannelig har det ikke blitt debatt. Skal en ny scene ligger her eller der? Skal toget skal gå gjennom vår by, eller den andre byen? For er ikke egentlig kommunen vår den viktigste i fylket? Eller bryr vi oss egentlig om fylket vårt i det hele tatt? Finnes hun eller han - østfoldingen? Har det noensinne eksistert en Østfold-identitet? Og trenger vi egentlig det?

Østfold er kanskje et lite, men akk så fragmentert fylke. Selv om den geografiske avstanden fra Rømskog og Trøgstad til Halden, Hvaler eller Fredrikstad ikke er avskrekkende i norsk målestokk, er den mentale avstanden tidvis uoverstigelig. Jeg har tidligere i denne bloggen gikk uttrykk for en stor kjærlighet til dette utskjelte fylket. Men selv jeg har ikke engang vært i Rømskog. Joda, jeg skulle gjerne ha vært der, men så har det aldri blitt sånn. Jeg reiser jo egentlig ikke så ofte til de indre delene av fylket mitt, og det aner meg at de der inne ikke reiser så ofte til Fredrikstad heller. Og slik har det vel vært lenge, ikke bare for meg.

William Edy: Fredrikshald c 1800
Østfold er ikke engang hundre år. Iallfall navnet. Før det het det Smålenene, og hadde oppstått av 1600-tallets små adelsstyrte len. Og i hundrevis av år var dette et svært oppdelt områder. Byene var en ting, og bygdene noe annet. Selv om amtstinget oppsto som kommunene i 1830-årene, var det ikke før på 1960-tallet at byene kom med i det som da het fylkeskommunen. Det var en tilknytning til fylket før det, men det er en kjensgjerning at byene våre har hatt, og har, en svært sterk identitet i seg selv. Handelen fra kystbyene gikk utover, til verden der ute, og de var enheter sterke nok i seg selv. Iallfall med tanke på identiteten. Bygdene fikk derfor også en sterk identitet i seg selv.

Rødenessjøen i Marker
Men også geografien splitter Østfold. Vår store arkeolog og formidler, som virkelig elsket Østfold og fylkets historie, Erling Johansen, pekte så tydelig på det. Raet, den enorme moreneryggen fra siste istid, skjærer gjennom Østfold og deler fylket i to: fra Rygge via Råde, mot Sarpsborg og Rokke, og videre mot Tistedalen og Sverige. Sør for raet ligger de gamle byene og åpne landbruksdistriktene, i nord ligger skogene og innlandsbygdene. Det er ikke noe galt i det. Men det former ennå Østfold, kanskje mer enn vi tror. For selv om veier og moderne transport har krympet avstandene og tiden det tar å reise fra den ene enden til den andre, så er det mentale avstanden ennå stor, kanskje uoverstigelig?

Men er det så farlig da? Trenger vi ha en sterk Østfold-identitet? Er den ikke kunstig i utgangspunktet? Jeg elsker Østfold. Historien, landskapet, menneskene, byene, bygdene. Men om jeg besitter en sterk Østfold-identitet, nei det er ikke sikker på. River denne østfoldingen meg i dypet av mine innvoller? Nei, det kan jeg vel ikke med hånden på hjertet si. Men jeg er ikke uberørt av Østfold-identiteten, det er bare det at den skal konkurrere med mange andre. Jeg er nordmann. Jeg føler meg som europeer, og jeg er ikke minst Fredrikstad-borger, ja til og med fra en spesifik del av Fredrikstad. Slik er det bare, og slik er jeg overbevist at det er for de aller, aller fleste østfoldinger også. Eller rakkstinger, sarpinger, skjebringer og alle andre.

Men er det skadelig? Vel, det er nok upraktisk når bevilgninger skal gjøres. Det hadde vært lettere om alle i fylket da var enig, men jeg tror ikke en østfoldindentitet noensinne kan skapes ved et fylkeskommunalt vedtak. På tross av det vil jeg fortsette å elske dette fylket, med alt hva det har vært og alt det har å by på.

søndag 3. november 2013

Om byfogder, generaler og malere

Ballings maleri av Heiberg fra 1899
Noen ganger blir en ganske så overrasket over eiendommelige sammenhenger og sammentreff i historien. For tiden er jeg svært opptatt av hendelsene i Norge for to hundre år siden. Ja, nettopp, tiden rundt 1814. Som en uttalt bypatriot, er det heller ikke til å komme bort fra at byens egen eidsvollsmann, byfogd Andreas Michael Heiberg er i tankene. Mangt kan sies om den salige byfogden, men det skal jeg ikke gjøre her nå.

Det har mer med et bilde av ham å gjøre. Det finnes nemlig et portrett av ham, som i dag henger på Eidsvoll. Det gjør forsåvidt portretter av de fleste av representantene som dengang i 1814 utarbeidet grunnloven vår. Mange av dem er senere kopier av malerier, eller basert på ulike miniatyrportretter eller annet man hadde fra 1814. Så også med Heiberg.

For maleriet av Fredrikstads byfogd, altså "min" mann på Eidsvoll, ble utført i 1899. Det skal visstnok være basert på en miniatyr fra 1810. Men hvem var maleren i 1899? Jo, ingen hvemsomhelst. Det var en maler ved navn Ole Peter Hansen Balling. Han var født i Christiania i 1823, elev av Ferdinand Gjøs,  frivillig i den dansk-tyske krig i 1848, og emigrant til USA i 1856. Her ble han etterhvert en berømt maler. Men også offiser. Han deltok nemlig i borgerkrigen for sin nye hjemstat New York, og ble regimentssjef for det 145. New York-regimentet. Men en skade i 1863 gjorde at han ble hjemsendt fra krigen, og kunne gjenoppta sin kunstnergjerning.
General Ulysses S. Grant og hans generaler, malt av Balling
Og Balling ble en av krigstidens store malere. Balling står bak flere virkelig store og berømte malerier av generaler og selveste president Lincoln. Det store maleriet av general Grant og hans ledende generaler er det nemlig også Balling som står bak.

Så tilfeldighetene ville det altså at Balling skulle ha en hånd med i spillet i to av mine store historiske interesser. Artig.

tirsdag 29. oktober 2013

Mille e tre

"Ma in Ispagna son già mille e tre", synger tjeneren Leporello om sin herre i operaen Don Giovanni. Det han synger om er herrens tusen og tre erobringer i Spania, kvinnelige erobringer.

Den 29. oktober 1787 hadde en av operalitteraturens største verk premiére på det grevelige Nostitsches Nationaltheater i den tsjekkiske hovedstaden Praha, dengang en del av det østerrikske keiserriket. Wolfgang Amadeus Mozarts Il Dissoluto Punito ossia il Don Giovanni er historien om den libertinske adelsmannen som la ned kvinner over hele Europa, og stadig jager etter nytelse og glede. Og om hans tjener Leporello, han med katalogen over alle erobringene.

Mozart selv hadde ikke partituret klart før dagen før premiéren. Librettisten Da Ponte hadde reist til Wien for å fullføre et annet oppdrag der. På tross av det, ble det et mesterverk, og mottagelsen i Praha var overveldende. Mozart hadde ofte større suksess der enn i Wien.

Da Don Giovanni ble satt opp der, i mai 1788, ble den godt mottatt, men ingen stor suksess som i Praha. Det var på tross at Mozart hadde skrevet to skreddersydde nye arier og en duett til ensembelet, og den var blitt ønsket satt opp av keiseren selv. Det wienerske publikum ønsket ofte noe lettere å forlyste seg med.

Sluttscenen fra filmen Amadeus, kanskje den mest dramatiske gjengivelse av operaen?


Og duetten "Per queste tue manine" som Mozart skrev til oppsetningen i Wien i 1788:


søndag 20. oktober 2013

Völkerschlacht

Av store vendepunkter i historien, er det enorme Folkeslaget ved Leipzig ett av de desidert største. Mellom den 16. til den 19. oktober 1813 braket over en halv million mann sammen i det største og mest forrykende slaget under napoleonskrigene. Slaget ved Leipzig ble også det endelige vendepunktet, Napoleons de facto nederlag. Ja, vi kan vel si at det var her - utenfor Leipzig - den franske keiseren møtte sitt Waterloo.

Napoleons fall begynte etter det mislykkede inntoget i Russland året i forveien. Den uovervinnelige franske arméen gikk nærmest tapt, og det var bare gjennom de største kraftanstrengelser at han klarte å holde krigen gående. Gjennom store utskrivninger i Frankrike og i de allierte statene, klarte han ennå å holde flere hundre tusen mann i felten. Men den skjøre alliansen Napoleons hadde bygget opp gjennom sine strålende felttog i de foregående årene, smuldret med ett opp. Østerrikere, svensker, russere og preussere benyttet muligheten til å komme seg ut av den franske keiserens klamme grep, og nå skulle Napoleon endelig knuses.

Gjennom sommeren 1813 så det lovende ut for Napoleon. Flere mindre seire ga håp, og han hadde grepet offensiven. Men rett før slaget ved Leipzig hadde han ikke klart å gjenerobre Berlin, og flere mindre tap lovet ikke godt. De allierte feltherrene hadde lagt en storslagen plan for å knuse ham. I begynnelsen av oktober nærmet fire allierte arméer seg de franske troppene som han hadde samlet rundt Leipzig.

Den 16. oktober begynte slaget, som bølget frem og tilbake. Franskmennene kjempet hardt, men klarte ikke å bryte gjennom de overlegne allierte strykene. Stadig flere ankom, og den under kampene den 17. ble det klart at Napoleon holdt på å bli omringet. Under den endelige stormen den 18., som også bragte slaget inn i byen Leipzig, ble det klart at Napoleon kom til å lide sitt største og mest katastrofale nederlag noensinne. Slaget utviklet seg også til et blodbad. Det var med nød neppe at en del av den slagne Grande Armée klarte å unslippe og komme seg i sikkerhet. Napoleon klarte også å komme seg unna, og de siste kampene ebbet ut den 19. oktober. Da man skulle gjøre opp status, var kanskje så mye som 100.000 mann drept, skadet eller savnet.

Ikke bare hadde Napleon tapt, men resultatet ble at han måtte trekke seg tilbake over Rhinen, og tilbake til det franske kjerneland. Alle tyske allierte gikk over til fienden, og nå var det bare forsvaret av Frankrike igjen. Det franske keiserrikets dager gikk mot slutten.

Slaget ved Leipzig var også en triumf for den svenske kronprins Carl Johan, som med sine svenske tropper ikke hadde hatt noen fremtredende rolle i slaget. Men seieren over Napoleon frigjorde ham for en stund, en mulighet han benyttet til å knuse en av Napoleons siste allierte, Danmark-Norge og kong Frederik VI. Innen desember 1813 var danskene i praksis slått, og i avtalen som ble inngått i Kiel den 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått fra danskekongen, og 434 års union mellom Danmark og Norge var over. Slaget ved Leipzig for to hundre år siden muliggjorde nettopp det.


lørdag 28. september 2013

Mayr, Mozart og "Bel canto"

I år er det 250 år siden en av den italienske operaens mest betydningsfulle komponister under det tidlige 1800-tallet ble født. Han var dog ikke italiener, og har som så mange andre av dem jeg trekker frem her i bloggen, et navn realtivt godt skjult i obskuritetens gjemmer i dag. Men i samtiden strålte hans operaer på Italias scener.

Johann Simon Mayr, eller Giovanni Simone Mayr som hans navn ble omskrevet i italiensk språkdrakt, ble født helt nord i Bayern. Som så mange av sine samtidige komponistkollegaer, kom han fra en musikalsk familie, med en far som var organist. Mayr kan derimot ikke sies å ha vært et vidunerbarn som sin samtidige Mozart. Han var vel snarere en dyktig musikalsk håndverker. Flere av verkene hans er dog dypt inspirert av Mozart. Flere passasjer i verkene er som kopier å regne, "lånt" fra hans østerrikske kollega.  

Mens Mozart kun skrev et fåtall operaer, alle mesterverk, var det nettopp som operakomponist og lærer Mayr skulle gjøre sin karriére. Han skrev musikk for teateret på løpende bånd. Over seksti operaer, og en svært lang rekke oratorier og kirkemusikalske verk, har vi bevart fra hans hånd.

Veien til karriéren ledet ham naturligvis til Italia. Som så mange i samme situasjon var det i operaens store hjemland, Italia, man skapte seg et navn. Hans første store suksess var operaen Saffo som ble oppført på scenen i Venezia i 1794. Så kom det nye verker de neste tretti årene. En av de få som til en viss grad overlevde på scenen, var den dramatiske Medea in Corinto som ble oppført på San Carlo-teateret i Napoli i 1813.

Mayr skulle bli en av de mest betydningsfulle og populære operakomponistene i de første tiårene av 1800-tallet. Bekjentskapet til en mann som Niccolò Piccinni, en av 1700-tallets store komponister av den "lette" operagenren, var nok ikke uten betydning. Foruten Mozart, kan vi høre mye av Piccinnis florlette og harmoniske musikkstil. Mayr står også som en av de viktige overgangsfigurene fra 1700-tallet til 1800-tallets "bel canto"-stil i hundreårets første halvdel. Den ble raskt populær, med sine mange bravurarier, romantiske temaer, og pompøse finalenumre. Mayr var en spesialist. Det er da ikke å undres over at en av stilens virkelig store mestre, Gaetano Donizetti, var en av Mayrs elever.

Gledelig er det også at Mayr mange vakre verk synes å ha fått en renessanse. De siste årene har en lang rekke utgivelser kommet, både av operaer og oratorier - til stor glede for spesielt interesserte som meg selv.

Hør bare disse vakre partiene fra operaen Medea in Corinto.





torsdag 12. september 2013

Tre kraner til besvær

Tre kraner kan bli et stridstema i Fredrikstad i tiden fremover. Jeg våger å si at tre kraner BØR bli et stridstema i Fredrikstad. For dette er ikke noen hvilke som helst kraner. Vi snakker om monumenter, ikoner i byen vår - som byen står i fare for å miste. Her om dagen kunne vi lese om saken i Fredriksstad Blad.

Ved det for lengst nedlagte Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) står flere store kraner igjen fra driften. Noen skal ennå være i bruk, men de fleste er det ikke lenger bruk for. Skipsbyggingens dager er forbi. Men eieren av denne delen av det enorme verftsområdet, Jotne, ønsker å utvikle eiendommen sin. Da vil de kvitte seg med de gamle kranene, som naturlig nok ikke har noen praktisk nytte hvis området skal bli til boliger og kontorlandskap.

Men praktisk nytte er ikke alt i en by. Parker, statuer, gamle hus, voller og murer i en gammel by - det er ikke praktisk. At kranene har en historisk verdi har både fylkeskonservator og kommune gått med på, og ønsket har vært å verne tre av de gamle kranene. Tre kraner som står tett sammen, nærmest som et monument, et minnesmerke over FMVs enorme betydning for Fredrikstad. Men utbygger vil rive dem, og ikke følge kommunens og fylkeskommunens pålegg om vern og vedlikehold. Det har man nå fått sivilombudsmannens velsignelse til. Jeg håper ikke striden er over.

Men hvorfor er det viktig å bevare noen store gamle kraner, som vitterlig ikke er nødvendige lenger? Kranenes verdi ligger ikke i den praktiske nytten, men i kulturen. Vedlikeholdet kommer til å koste, men sånn er det med kultur - uttrykkene for menneskers virke. Den store verdien til kranene ligger i minnet om hjørnestensbedriften, giganten i byens industrielle historie. For FMV er minner, stolthet, problemer, kjærlighet og sikkert også hat, fortellingen om Fredrikstad-folks historie og arbeid - i byen vår. Knapt én Fredrikstad-borger har ikke kjent noen som jobbet på "Værste". Er ikke det verdi nok i seg selv?

Men jeg mener også at kranenes største betydning ligger i fremtidens Fredrikstad. Et nytt "Værste-område" er i emning. Vi står foran kanskje den største byutviklingen i Fredrikstad noensinne. Da er slike monumenter som kranene uhyre viktige. De er særegenheter som skaper identitet, rotfesting til en forgangen tid. Attraktiviteten til området MED kranene vil være så uendelig mye større enn uten. Det er forankringen til FMV som gjør dette stedet til noe mer enn ethvert annet utbyggingsprosjekt, i en hvilken som helst annen norsk kystby.

Det ville derfor ikke bare være synd om kranene måtte gi tapt for utbyggernes vilje, men et stort tap for byen og byutviklingen om disse storslåtte monumentene, som mer enn noe er med å prege Fredrikstads silhuett, måtte vike. Verdien av dem er nemlig ubetalelig, for vi vil aldri kunne få dem igjen. Det er kranenes verdi.

søndag 25. august 2013

Paradokset Glommastien

I kveldens innlegg vil jeg gi en hyllest til Glommastien. Ja, til en tursti. En reise langs denne ruten som snirkler seg langs Glommas bredder, opp i byggefelt, gjennom skogholt og bekkefar, på sykkelstier og langs jordbruksområdene mellom Fredrikstad og Sarpsborg, påstår jeg kan gi deg en av de mest spektakulære kultur- og naturopplevelser i landet.

Er ikke det en smule storslagent, eller litt for lokalpatriotisk, spør du deg kanskje? Det er tross alt bare en sykkel- og tursti langs Glomma? Nei. Jeg det ikke er å ta munnen for full. Jeg mener oppriktig at Glommastien, med det du kan se og oppleve her av kultur- og naturopplevelser er helt på høyden med det andre og mer kjente deler av norsk turistnæring kan oppdrive. Men man trenger kanskje en liten veiledning før - eller aller helst under reisen - for at den skal gi den åpenbaringen jeg her proklamerer. For her ligger restene av ett av våre største industrielle eventyr. De er litt skjulte, men ikke mer enn at fortidens storhet, historier, skjebner og tragedier, fortjener å oppleves i sitt rette element.

Som elvene i Tysklands gamle industrielle hjerte, renner Glomma gjennom det som engang var vårt Ruhr. For det kunne man kalle området mellom Sarpsborg og Fredrikstad for et drøyt hundreår siden. Industribedriftene vokste opp i forrykende tempo fra midten av 1800-tallet. Flere titalls dampsagbruk, teglverk, mekaniske fabrikker, kjemiske fabrikker - en industrialisering landet knapt hadde sett maken til skjedde her vi bor. Det borget ikke for en elvefront preget av romantisk natur, men av tungindstri, røyk, sot, søppel og forurensning. Men det var dette som skapte byene vi lever i i dag. Og det er dette du kan oppleve langs Glommastien.

Menneskene skapte byene, og industrien. Men livene og arbeidsoppgavene i fabrikkene var harde og farlige. Sosiale forhold i byen og i de nye arbeiderbydelene var alt annet enn rosenrøde. En stor og ganske rotløs industriarbeiderbefolkning slo seg ned i fattigslige kår. De slet seg gjennom harde og lange arbeidsdager for å forsørge seg og familiene. Alkohol, vold, fattigdom, elendihet var ikke fremmed i Fredrikstad. Vi fikk en by hvor klasseskillene var store. Er da dette noe å minnes? Noe å fremme i en koselig tur- og sykkelsti? Definitivt. Det er paradokset mellom den naturskjønne naturen du ser i dag, og minnene og restene av 1800-tallets tungindustri, som gjør nettopp Glommastien til den fantastiske opplevelsen den er. Er det ikke akkurat dette du oppsøker på steder som Røros, Kongsberg, eller langs Akerselva. Her finner du den rene naturen i all sin prakt, og kontrasten til kulturen i sin nærmest perverterte form, uttrykt gjennom menneskers maksimale utnytting i fortid ikke altfor langt unna oss. For dette var våre besteforeldres og oldeforeldres tid.

Alt dette kan du oppleve, til fots eller på sykkel, nesten midt i din egen by. Alt du behøver å gjøre er å komme deg ut, følge de røde stolpene, og oppleve et fantastiske område. Forhåpentligvis du i en nær fremtid også lese og oppleve enda mer av den fascinerende kulturhistorien langs stien - på stedene hvor historien engang utspant seg.

søndag 11. august 2013

Joseph Schuster

Av mer eller mindre kjente 1700-tallskomponister, våger jeg å påstå at Joseph Schuster er en av de mindre bekjente, selv for leserne av denne bloggen. Jeg hadde aldri hørt om ham selv heller, før jeg tilfeldigvis kom over en fantastisk innspilling av hans opera Demofoonte, utgitt på selveste Deutsche Harmonia Mundi for et par år siden. Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg undersøke hvem denne Schuster var - og jeg ble raskt fascinert av musikken og komponisten.

Dagen i dag var hans fødselsdag. Den 11. august i 1748 ble han født i en av Europas store musikkbyer på den tiden, Dresden. Faren var også musiker, og unge Joseph ble sendt til Venezia for å studere under en av tiden store musikklærere, Giovanni Battista Martini. Etterhvert rullet den ene operaen etter den andre inn på Italias store operascener, det være seg i Venezia eller Napoli. Demofoonte ble satt opp i 1776, og var en innenfor den seriøse genren. Men Schuster skrev også en lang rekke lette buffa-operaer, samt den bejublede syngespillet Der Alchymist fra 1778.

Da Schuster døde i 1812 hadde han ikke komponert noe på mange år, men han var som mange av sine kollegaer en produktiv komponist gjennom flere tiår. Operaer, kirkemusikk, instrumentalmusikk - listen er lang. Og selv om mye nok må sies å være trygt og godt innenfor rammene av sin genre, fenger musikken fremdeles i dag - 265 år etter hans fødsel. Iallfall for en entusiast som meg.

Lytt bare til disse vakre ariene fra Demofoonte:








søndag 14. juli 2013

Prise de la Bastille

Det er ikke noen hvilken som helst dag. Det er den 14. juli. Dagen for stormen på Bastillen. Begynnelsen på den franske revolusjon. Begynnelsen på slutten for Europas mektigste monarki. Dette var det gamle regimets undergang. Det er Frankrikes nasjonaldag.

Hvor ulykksalig og grotesk denne revolusjonen skulle komme til å bli, er dette utvilsomt en av historiens og menneskehetens virkelig betydningsfulle øyeblikk. Menneskets frihet, rettigheter, likhet, brorskap, demokrati. Den moderne verden begynte med stormen på en middelalderborg, et ganske forsvarsløst fengsel i Paris den 14. juni 1789.

Liberté, egalité, fraternité!

Carl Ditters von Dittersdorfs symfoni i C-dur: "La Prise de la Bastille":






fredag 12. juli 2013

La Reine

Marie Antoinette er en av fransk histories mest myteomspunne og tragiske kvinneskikkelser. Som ung østerriksk prinsesse ankom hun et Versailles fullt av hoffetikette, stive adelige hoffolk, og en ektemann som kanskje ikke var den mest romantiske man kunne tenke seg. Marie Antoinettes endelikt er også kjent og beryktet. Hun endte på skafottet, halshugget som sin mann av det revolusjonære Frankrike, som den fremste representant for det gamle regime.

Men dronningen av Frankrike var også en kulturpersonlighet. Hun var født og oppvokst i 1700-tallets hoffliv, og levde i en eventyrverden etter at hun ankom Versailles. Hun iscenesatte også sin egen eventyrverden ute i det store slottets hager. Og dronningen elsket musikk. Faktisk var hun en av samtidens store musikkmeséner i Frankrike. Mindre kjent er det vel at hun også skrev musikk. Flere sanger stammer nemlig fra hennes hånd. Det er vel verdt å lytte til, om det enn ikke er av det fremste samtiden kunne frembringe av musikk, men så var ikke det lite.

Ett eksempel følger. Hennes vakre sang "C'est mon ami", her med Kirsten Dunst fra filmen Marie Antoniette fra 2006. Her oser det av "L'Ancien Regime" og verdensflukt, i en tid da nasjonen sto på randen av revolusjon. Men vakkert - ja, det ble det:


For de enda mer interesserte følger mer musikk fra Marie Antoniettes samtid. Fra hennes eget teater, "Petit Théâtre de la Reine", med musikk av blant andre den store komponisten André Grétry:







onsdag 3. juli 2013

Gettysburg - den tredje dagen

Det var på den tredje dagen slaget ved Gettysburg ble avgjort. To dagers harde og intense kamper hadde slitt hardt på de to armeene. Tusener var døde, sårede eller tatt til fange. Allikevel bestemte Robert E. Lee seg for sitt kanskje mest vågale, og mest spektakulære angrep noensinne. Den var unionshærens sentrum som skulle knuses i det som for ettertiden har blitt kalt Pickett's Charge. Jeg omtalte dagen og slaget også i fjor - og teksten fortjener å tas frem også på 150-årsdagen:

"Mange er glade i vendepunktene i historien. Det er de dramatiske øyeblikkene som med ett forandrer historiens gang. Kanskje er krigshistorien derfor så populær? Merkelig nok ikke så veldig populær blant historikere som det allmene publikum. Kanskje er det nettopp fordi det legges så mye vekt på de dramatiske vendepunktene? Historikere er jo ellers mest glad i de lange, tunge prosessene i samfunnet. Men dramturgisk er ingenting bedre enn et dramatisk vendepunkt.

George Pickett. En av divisjonsgeneralene som Lee utpekte til å lede
det fatale angrepet den 3. juli 1863.
Det som skjedde i dag - på et jorde i Pennsylvania er kanskje ett av historieskrivningens mest sagnomsuste vendepunkt. For denne dagen i 1863 skulle markere "The High Watermark of the Confederacy". Den amerikanske borgerkrigens absolutt vendepunkt, Sørstatenesfall og begynnelsen på slutten. Denne dagen beordret nemlig general Robert E. Lee, den like sagnomsuste generalen, sitt mest spektakulære, og katastrofale angrep mot nordstatshæren på jordene sør for den lille byen Gettysburg. Dette var dagen for Pickett's Charge.

I to lange dager hadde de enorme arméene braket sammen. Sørstatshæren hadde angrepet general Meades tallmessig overlegne Army of the Potomac både på dens høyre og venstre flanke, uten at det hadde kommet til noen avgjørelse. Den 3. juli planla Lee å bryte gjennom nordstatshærens sentrum.

Lees plan var enkel, og nærmest tatt ut av en manual fra Napoleonstiden. Angrepet skulle utføres med hele ni infanteribrigader, mot de blåkledtes linjer. For å nå dit, måtte de omlag 12.500 sørstatstroppene marsjere over åpen lende i over en kilometer. Men før infanteristene satte i marsj, startet det hele med en enorm artillerikannonade. Nærmere 150 store kanoner bombarderte nordstatsstillingen, hvor omlag samme antall kanoner besvarte ilden.

Omlag klokken to på ettermiddagen, i over 30 graders stekende sommerhete, satte de gråkledte sørstatstroppene i marsj. Angrepslinjen var over halvannen kilometer i bredden. Skulder mot skulder, i jevn takt, marsjerte tusenvis ut i kornåkeren. De fikk komme nær nordstatenes linjer.


Så brøt helvetet løs. Fra den lave åskammen hvor nordstatstroppene hadde sine stillinger, fyrte halvannet hundre kanoner og tusenvis av musketter mot de katastrofalt utsatte soldatene. Den gedigne tabben general Burnside hadde forsøkt ved Fredericksburg før jul i 1862, gjorde nå også general Lee. Dette var en taktikk som ikke kunne lykkes. Treffsikre rifler, og dødbringende kardesker, rev store hull i den kilometerbrede, grå angrepslinjen. Det var en slakt som skjedde på de åpne jordene i Pennsylvania.

Et par tusen mann klarte allikevel å nå nordstatslinjene. De kom fra general George Picketts Virginia-brigade. De erobret et par kanoner som ikke lenger hadde ammunisjon igjen. Utmattet, livredde og utsatt for en infernalsk ild fra stadig flere forsterkninger som kom de blåkledte til unnsetning, brøt anpret sammen. Lees stolte angrep hadde endt i ulykke.

Sørstatene kom seg aldri over tapet ved Gettysburg. Dette var deres høydepunkt, og deres bitreste tap. Som om ikke nederlaget i Pennsylvania var nok, måtte også den strategisk viktige byen Vicksburg, ved bredden av Mississippi, gi tapt for general Grant den 4. juli. Det var begynnelsen på slutten for The Confederate States of America."


tirsdag 2. juli 2013

Gettysburg - den andre dagen

Det var sørstatshæren som hadde gjort det best den første dagen av slaget. Nordstatstroppene var presset bort fra høydene nord for byen - til høydene og åsene sør for den. Men general Lee hadde ikke vunnet slaget, og da det lysnet av dag den 2. juli, ankom alt flere blåkledte til Gettysburg. Men Lee ville sette inn støtet mot Meades armé på flankene, slik han hadde gjort så mange ganger før.

Ett problem denne dagen i Pennsylvania, var at Lee ikke visste hvor stor hæren han hadde foran seg var. Kavalleriet han så ofte hadde hatt nytte av, hadde ennå ikke ankommet. Uten deres observarsjoner, kunne ikke Lee med sikkerhet vite om bare deler eller hele Potomac-hæren var ankommet. Allikvel sendte han ett av sine beste armékorps, ledet av generalen James Longstreet, mot unionshærens venstre flanke, og angrep både mot senturm og unionshærens høyre flanke.

Lengst sør lå de to små høydene Round Top og Little Round Top. Skulle Longstreets gråkledte menn få fotfeste her, kunne man nærmest "rulle" opp langs unionshæren. De hardeste kampene skulle da også foregå i dette området.

Lenge så det ut til å gå bra. Unionsgeneralen Daniel Sickles rykket altfor langt frem, og kastet soldatene sine ut i en fåfengt strid i en frukthage. Det ble et blodbad. Sørstatssoldatene kunne rykke alt nærmere, og så ut til å klare det. Men på Little Round Top klarte nordstatstroppene å holde stand. Ikke minst har bajonettangrepet til mennene fra det 20. Maine-regimentet blitt berømt, der de nærmest uten ammunisjon, og underlegne i antall, stormet ned åssiden med blanke bajonetter og fullstendig lamslo og overmannet de gråkledte som angrep dem. Det ble et viktig vendepunkt denne dagen.

For hverken Longstreet eller de andre armékorpsene Lee kastet inn i striden, klarte å bryte opp den massive forsvarslinjen Meades armé nå hadde etablert på de mange høydedragene sør for Gettysburg. Nærmere 100.000 mann hadde Meade nå til sin disposisjon. Det var disse gjennombruddet av denne "fiskekrok-formede" forsvarslinjen som var avgjørende for utfallet av slaget. Lee nektet å gi seg, selv etter to dagers kamper. Mennene hans begynte å bli utslitte, men han visste hva de var kapable til. Det hadde han erfart. Allikevel var oppgaven som lå foran ham enorm. Selv om unionshæren hadde mistet opp mot 10.000 mann denne dagen, hadde Lee selv mistet over 6.500. Allikevel rådet Meade over en langt større armé enn Lee kunne mønstre i felten.

Den tredje dagen skulle det endelig slaget stå.  




mandag 1. juli 2013

Gettysburg - den første dagen

Så er det 150 år siden det største, mest berømte og avgjørende slag i den amerikanske borgerkrigen begynte. Over tre dager, i stekende sommervarme, braket to enorme arméer sammen, bemannet av amerikanere på begge sider. Stedet var ved noen skogkledte åser og frodige jorder i Pennsylvania - ved byen Gettysburg.

Gettysburg. Navnet er nesten blitt ensbetydende med den amerikanske borgerkrigen. Her sto nemlig det store slaget som ble vendepunktet i den krigen som var den unge amerikanske nasjonens største katastrofe til da, og sannsynligvis den største til dags dato. For unionstilhengerne, for nordstatene, var dette begynnelsen på seieren, etter to år med stadige ydmykende nederlag. Før sørstatene var det begynnelsen på slutten. Tusener av gråkledte unge menn lå igjen på jordene i Pennsylvania da Robert E. Lees hær måtte se seg slått og vende sørover - på selveste 4. juli. Sørstatene hadde satset stort, våget mye, og nær tapt alt. Sørstatene vant ingenting, oppnådde ingenting ved Gettysburg, når man da ser bort fra sitt mest sagnomsuste nederlag.

Alt hadde begynt så bra. Gjennom vinteren og våren 1863 hadde Lees "Army of Northern Virginia" utmanøvrert den langt større "Army of the Potomac", ledet av den ene nordstatsgeneralen etter den andre. Etter slaget ved Chancellorsville i månedsskiftet april-mai sto en lamslått general Joseph Hooker tilbake, og måtte se at Lee marsjerte nordover. Invasjon av nordstatene var nå Lees og president Jefferson Davis' store strategi. Kunne man avskjære, og i beste fall erobre Washington, ja så måtte Sørstatenes eksistens godkjennes av verden der ute. Da måtte president Lincoln gi etter.

Midt i juni marsjerte Lees store armé over Potomac-elven. Gettysburg-felttoget var i gang. Det skulle bringe dem lenger nord enn noen gang, til det frodige Pennsylvania, og til den lille byen Gettysburg. Knapt mer enn et jernbaneknutepunkt, og en landsby midt i et jordbruksdistrikt, ble byen i løpet av tre julidager scene for et av 1800-tallets store og mest grufulle slag. For i hælene deres marsjerte en enda større nordstatsarme, ledet av dens nyutnevnte general George Gordon Meade.

Den første dagen de to hærene braket sammen var altså 1. juli 1863. Sørstatstropper på jakt etter forsyninger, blant annet sko, planla å innta den lille byen Gettysburg. Her mødte de litt spret motstand fra noe kavalleri. Nordstatstroppene ble derimot raskt overmannet, og alle regnet med dette var en forpostfektning, slik man ofte stødte bort i. Men der tok man feil. Slaget var nærmest kommet inn i en indre dynamikk, og flere og flere tropper, grå og blå, marsjerte hurtig mot kanontordenen - mot Gettysburg. Gjennom store deler av 1. juli ble det kjempet. Nesten 50.000 mann ble kastet inn i kampen denne første dagen, og da natten falt på, hadde sørstatstroppene satt seg i besittele av byen, og de lave åsene nord og vest for den.

Men sør før byen lå også en åsrekke, med den snart berømte Cemetery Hill som et strategisk viktig punkt. Hadde Lees menn klart å innta denne også, hadde det neppe blitt noe avgjørende slag ved Gettysburg. Men denne åsen holdt de blåkledte gjennom natten til den 2. juli. Og da mørket senket seg over Pennsylvania kunne man kanskje ane, men ikke vite, hva som skulle komme til å ligge foran dem.





lørdag 29. juni 2013

Monsigneur Monsigny

Pierre-Alexandre Monsigny var sammen med André Grétry og Francois-André Philidor en foregangsmann for den nye operagenren som vi i dag kjenner som opéra-comique. Komisk opera, med inspirasjon fra den italienske buffaen, og i sterk kontrast til den franske barokkoperaen i tradisjonen etter Lully og Rameau, ble svært populær i Frankrike mot slutten av 1700-tallet.

Monsigny ble født allerede i 1729, under relativt enkle kår. Musikken bragte ham derimot til Paris. Etter å ha sett en oppsetning av Pergolesis La Serva Padrona her i 1752, ble det klart at musikken og komponeringen skulle bli hans vei gjennom livet, og han ble snart ansatt som musiker ved Paris-operaen. Noen år senere skrev han sin første opera, Les aveux indiscrets (1759), og i tiårene som fulgte kom stadig nye.

Glemt er nok de fleste av operaene hans i dag, som så mange av verkene til dem jeg skriver om her. Le Deserteur som han skrev i 1769 er et unntak, og den var en stor suksess i samtiden. Operaen var med å legge grunnen for opera comique-genren. Den ble også populær og spilt utover Frankrikes grenser. I 1787 ble den sågar satt opp i den nye verden, i New York, og ble jevnlig fremført til begynnelsen av forrige århundre.

Monsigny ble en aktet person i det franske musikkmiljøet. Revolusjonen farte ille med ham, som med så mange av hans like. Like fullt ble han igjen æret under Napoleons nye regime. I 1817 døde han.


tirsdag 11. juni 2013

Stemmeberettigede ere

Frederikke Marie Qvam
Så er det på dagen 100 år siden Stortinget vedtok allmenn stemmerett. En kamp som hadde pågått i flere tiår var fullendt. Endelig kunne alle kvinner, uavhengig av inntekt, formue eller ektemann, avgi sin stemme ved stortingsvalg. Det var en milepæl i historien om det norske demokratiet som var passert.

Slik lyder den nye grunnlovsparagraf 50, som Stortinget enstemmig vedtok den 11. juni 1913:


Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.


Tillykke med dagen!


tirsdag 21. mai 2013

Prinsens ankomst

På kvelden 21. mai 1813, akkurat for to hundre år siden, fikk min kjære gamle by besøk av Danmark-Norges arveprins, Christian Frederik. Tidligere på dagen hadde han ankommet Hvaler fra Danmark og skulle ta fatt på sin nye, tunge oppgave.

Prinsen var blitt utnevnt til ny stattholder i Norge av fetteren, kong Frederik VI. Han ble skulle derfor bli den øverste sivile myndighet i landet. Samtidig ble prinsen også ny kommanderende general. Christian Frederik overtok etter en annen prins, Frederik av Hessen, som ble sendt til Holstein for å overta kommandoen over troppene ved rikets sørgrense. 

Oppholdet i Fredrikstad ble kort. Prinsen reiste nemlig raskt videre, for målet var Christiania. Han ankom hovedstaden den 22. mai og en ny æra var i gang. En æra som skulle lede mot oppløsning av fellesstaten, norsk selvstendighet, grunnlov, krig og et nytt Norge. Men det får bli andre historier. 

Den 22. mai ble derimot en merkedag for Christian Frederiks opphold i Norge. Samme dag som han hadde ankommet Christiania i 1813, holdt han nemlig året etter, i 1814, sitt store inntog til rikets nye hovedstad etter riksforsamlingen på Eidsvoll. 

Om det spilt musikk til prinsens ære denne kvelden i festningsbyen Fredrikstad, er ganske så sikkert. At garnisonsmusikerne spilte utdrag fra Beethovens svulstige verk: Wellingtons Sieg oder die Schalcht bei Vittoria, er derimot helt usannsynlig. Det ble nemlig skrevet som en hyllest til Wellingtons seier over franskmennene i juni 1813. Men det får gå. Verket er flott det, og snart 200 år det også.


mandag 13. mai 2013

Sir Arthur

Joda, jeg har omtalt Arthur Sullivan (1842-1900), og de lystige operettene han skrev sammen med William Gilbert i siste halvdel av 1800-tallet. Føler jeg meg litt anglofil, og litt munter - eller litt mismodig, da hjelper det ofte med litt spas og flaggvifting á la Gilbert and Sullivan. Og i dag er det selveste Sir Arthurs fødselsdag, og det føler jeg uansett er grunn god nok til minnes ham - en gang til.

Arthur Sullivan er en av de største komponister som de britiske øyer har fostret. Og han er i godt selskap. I victoriatidens og imperiets dager nøt Sullivan med god både publikums og kritikernes pris. Selv om det først og fremst er operettene han er kjent for i dag, som The Mikado, HMS Pinafore, eller for de mer innvidde, The Rose of Persia, skrev han så mye mer. Han var en mester innenfor mange musikalske genrer, ikke bare det lette syngespillet. Storslått kirkemusikk, symfonier, operaer, balletter, vakre og dypsindige salmer, eller kammermusikk - Sullivan var en produktiv og mangefasettert komponist.

I den engelsktalende verden er han ennå berømt og høyt verdsatt, men kanskje bare der? Jeg mener det er god grunn til å sette pris på Sullivan også her, og hvilken dag er ikke bedre for det enn hans egen fødselsdag. Jeg velger å hylle ham med ett av de siste verkene han skrev, men aldri fikk sett oppført. Hans Te Deum skulle settes opp i London først to år etter hans død i 1900, i en seremoni for å minnes britenes seier i boerkrigen. Det har da også fått tilnavnet Boer War Te Deum. Observante lyttere vil kanskje mot slutten av det storslagne verket dra kjensel på hans mest kjente salme Onward Christian Soldiers.

 

mandag 22. april 2013

Eventyrbispen

Sammen med sin gode venn Peder Christen Asbjørnsen er Jørgen Moe udødeliggjort for arbeidet med folkeeventyrene våre. Den 22. april 1813 ble Jørgen Moe født på gården Mo på Ringerike.

Samlingene med Norske folkeeventyr utkom i 1840-årene, men Moe viste tidlig interesse for, og startet arbeidet med innsamling av eventyr, viser og sagn i det rike kulturlivet i det norske 1800-tallssamfunnet. I 1840 utkom samlingen Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter, og i årene som fulgte begynte han samarbeidet med Asbjørnsen.

Etter sitt banebrytende arbeid med folkediktninge, tok karriéren en annen retning, innenfor kirken. Han ble prest og til slutt i 1875 fullførte han sitt embetsløp som biskop i Kristiansand. Det var i denne byen han også døde i 1882. 

Jørgen Moe bør så absolutt huskes som en av de virkelig store innenfor såvel norsk folkediktning, som norsk litteratur generelt. Det kan passe å gjøre i dag, på han 200-årsdag.



søndag 21. april 2013

Republikken Texas

Slaget ved San Jacinto raste på denne dagen i 1836. Det markerte slutten på en revolusjon som hadde startet året i forveien, og som endte med at den tidligere mexikanske provinsen Coahuila y Tejas løsrev seg fra moderlandet, og utropte seg selv til en selvstendig stat. Republikken Texas var født. San Jacinto-slaget var den endelige oppgjøret, selv om republikken var proklamert den 2. mars samme år. Det var en overveldende seier til texanerne, som i kampens hete tok selveste den mekiskanske presidenten, general Santa Anna, til fange.

Sam Houston, opprørslederen som ble
Republikken Texas' første og tredje
president 
Nybyggere fra de forente statene lenger øst hadde lenge slått seg ned i det meksikanske Tejas. Det var denne gruppen som sto bak opprøret, ledet av blant andre Sam Houston, etter at den meksikanske presidenten i 1835 presset gjennom en ny konstitusjon som la opp til langt større sentralstyring. Det passet nybyggerne svært dårlig.

I nærmere ti år skulle denne litt glemte nord-amerikanske staten eksistere, før teksanerne selv valgte å slå følge med den store republikken i øst. Den 29. desember 1845 ble den unge staten annektert av storebroren USA. Den 19. februar 1846 ble det selvstendige Texas' flagg firet for siste gang i hovestaden Austin.

søndag 7. april 2013

Rousseaus spåmann

Jean-Jacques Rousseau var en av opplysningstidens mest fremstående filosofer. Mindre kjent er han vel som operakomponist, musikkelsker og musikkteoretiker. Men i Rousseaus Frankrike var han berømt også som det.

Le Devin de Village, landsbyens spåmann, er hans mest kjente musikalske bidrag. Operaen er skrevet i beste italienske stil, en opera buffa, men med fransk tekst. Rousseau skrev selv både librettoen og musikken, og resultatet ble et fornøyelig, florlett lite verk. Det er ikke det som har medført de store omveltningene i musikkdramatikken, og det er ikke mye spilt i dag, men kong Ludvig XV var over seg av begeistring etter premiéren på Fountainebleau-slottet i 1752.

Det var på denne tiden Paris opplevde sin store musikk-krangel. Operaelskere og "forstå-seg-på-ere" viklet seg inn i en strid om musikkens vesen. Hva var det som var høyverdig og god fransk musikk - for det franske publikum? Skulle man synke ned til å lytte til det lette, fjasete som kom fra Italia? Var den franske musikk i tradisjonen etter Lully og Rameau ikke den mest høyverdige - eller var den italienske stil slik man kunne høre av Pergolesi eller Piccinni som ga menneskene mest glede? Det diskuterte man og kranglet man om i Paris.

Det var visst en oppføring av Pergolesis lille opera La Serva Padrona som startet det hele, og det parisiske operapublikum ble delt i sin lojalitet. Rousseau deltok og debatterte villig i denne krangelen, Querelle des buffons, og han tok stilling for den italienske operaen. I essayet Lettres sur la musique francaise (Om den franske musikken) ga han klart uttrykk for det.

Le Devin er da også svært så italiensk i stilen - slik du kan høre den her:




onsdag 3. april 2013

An English Dancing Master

Sannsynligvis har du aldri hørt navnet John Playford. Og har du det, er det neppe den engelske musikkutgiveren, teoretikeren og komponisten fra det puritanske 1600-tallets London du tenker på. I datidens metropol som London var, skulle derimot John Playford slå seg opp som en av de mest betydningsfulle i musikklivet der. Selv under de turbulente årene under Oliver Cromwells puritanske styre var Playfords musikalske verk populære, og musikken mulig å høre.

Hans verk The English Dancing Master med noter og veiledning til engelske danser var av hans mest berømte, og kom ut i 1651 - midt i den dystreste cromwellske tid. Playford hadde en enormt sterk stilling i London og England i tiårene midt på 1600-tallet. Han opparbeidet seg nærmest et monopol på utgivelsen av noter i England, og han var en betydelig utgiver av musikkteoretiske verk.

Men hvorfor trekke frem slik en totalt obskur engelskmann? Grunnen er veldig god. Det er nemlig så at musikk fra Playfords tid, det mørke men akk så livlige 1600-tallet, skal fremføres i min kjære gamle by. Den 10. og 13. april gjestes nemlig Gamlebyen og Teglhuset av ensemblet Barokksolistene. Med konserten An Alehouse Session skal de fremføre livlig dansemusikk, vovet musikk og mye, mye mer, slik det engang kunne oppleves på ølstuene i det gamle London.


Sleng deg med i festen du også. Det vil du ikke skal angre på.


tirsdag 26. mars 2013

Fyrdiriks

Knud Bergsliens maleri av
 fyrdirektør Diriks 
Det er noe fascinerende ved å lese skildringer av det å reise. Mennesker har til alle tider, og alle steder reist og forflyttet seg. Slik var det også i Norge for et par hundreår siden. Slitet og strevet ved å bevege seg rundt i det fjell- og skogkledde Norge, på elendige veier, og med et skyssvesen som i beste fall var tregt, kunne være en utfordring for mange og enhver.

En som har skildret dette fortidige reiselivet på en glimrende, om enn enkel og humoristisk måte, er dagens mann - marineoffiser og mangeårig direktør for Fyrdirektoratet i Norge, Carl Fredrik Diriks. Gjennom sine neste tre tiår i dette direktoratet, fikk han kallenavnet "Fyrdiriks". Han ble født den 26. mars 1814 som sønn av byfogden i Larvik, den senere eidsvollsmann og  politiminister Christian Adolph Diriks.

Fyrdirektøren var en glimrende situasjonstegner, og hans "Skisser af Reiselivet i Norge" gir et fornøyelig og svært talende innblikk i hvordan det var å komme seg rundt i 1800-tallets Norge. I dag er vi heldige å kan finne disse tegningene lett tilgjengelige på nettet. Da er det bare å klikke seg inn her.

Vi må også ha med litt musikk i anledningen, og fra tiden: Halfdan Kjerulfs "Norges Fjeld":


mandag 25. mars 2013

En barokk Vinci

Leonardo Vinci - altså ikke renessansegeniet - men barokkomponisten, er det jeg ønsker å beære med et eget blogginnlegg i kveld. Hvorfor nok en obskur italiener? Det er jo fordelen med sin egen mikroblogg; da er det rom for nettopp det. Og når jeg da kom over en fantastisk innspilling av en av Vincis operaer, var ikke veien lang for å trekke denne glemte komponisten et lite stykke opp fra glemselens mørke.

Artaserse var Leonardo Vincis siste opera, eller Dramma per musica som den ble kalt i sin samtid. Som så mange andre komponister på 1700-tallet, skrev Vinci flere operaer over Metastasios librettoer, og altså her om den store persiske heltekongen Artaxerxes. Sånt ble det heroiske operaer av.

Dette ble kanskje Vincis beste opera i genren, og den ble satt opp i Roma under karnevalstiden i 1730. Det var gjerne da nye operaer ble satt opp, i denne tiden for lystig lettsindighet - før fastetiden satt inn. Operaen Artaserse har ikke frekventert Europas operascener etter dette, men ble alstå gravd frem nylig, og satt opp med blant andre den glimrende kontratenoren Philippe Jaroussky i hovedrollen som den unge prins Artaxerxes.

Hør en av operaens vakre, noe ukjente, og svære barokke arier "Va solcando un mar" med Franco Fragioli i rollen som Arsace:


Eller hva med hele første akt av operaen? Fra Opéra National de Lorraine, med Jaroussky i hovedrollen:

 

lørdag 16. mars 2013

Bare ta og riv det ned... eller?

At jeg er stolt av min kjære hjemby Fredrikstad, råder det vel liten tvil om. Ikke minst baserer denne stoltheten seg på byens historie. Den kanskje viktigste del av denne historien var den fantastiske industriveksten som skjedde langs Glommas bredder. Byen og folk i byen i dag er fundamentalt preget av endringene industrien bragte med seg, selvsagt på godt og vondt. Men når du ser deg omkring i Fredrikstad-distriktet, er det jammen ikke mange rester igjen, eller minner fra det som skapte den moderne byen Fredrikstad. Tidligere i uken skrev jeg om dette sammen med Roy Freddy Andersen.

Fredrikstads Cheviotspinderi startet opp sin produksjon av ullstoffer i 1900. Produksjonlokalene lå sør for Nabbetorp. Det fantastiske med akkurat spinneriet er at de klassiske teglstensbygningene fra fabrikken står den dag i dag. Det er helt unikt i den gamle industribyen Fredrikstad, hvor nærmest alt av fabrikker, piper, teglverk, sagbruk - og enda verre, minnene om dem - ser ut til å forsvinne. At én fabrikk står igjen, nemlig Cheviotspinneriet, har stor verdi for Fredrikstad. For særpreget til byen vår. For hukommelsen til byen for. For kulturen i byen vår. Til ære og minne for dem som arbeidet i industrien i Fredrikstad - og de var de fleste.

Men nå, i 2013, etter tiår med gremmelse over alt som har blitt revet, minner, kulturhistorie som har blitt borte, blir det foreslått fra byens administrasjon å endre en regulering som tilsier bevaring - og tillate å rive dette siste, nærmest komplette industrianlegget fra den store industrialiseringbølgen.

Hvordan kan vi tillate det? Hvordan kan vi forklare dette til senere generasjoner - at den siste rest av byens viktigste historie, som fikk lov å stå i flere tiår etter at alt annet var jevnet med jorden, tillot vi å rive i 2013? Personlig synes jeg det ville være aldeles hårreisende.

Men vi kan jo ikke bevare alt for ettertiden? Vi må jo la byen gå videre? Vi må jo tilate de som vil satse på utvikling her i byen, å få gjøre det?

Her er det ikke snakk om å bevare alt for ettertiden. Vi har allerede klart å fjerne nær sagt alt fra industrihistorien. Spinneriet er av det aller siste. Det må vi klare å bevare. For det å verne om særpreget til byen, det er også utvikling. Det å oppføre en dårlig kopi, en illusjon av et gammel bygg, slik planene nå legges opp til på Spinneritomten, er bare å føre folk bak lyset.

Selvsagt skal vi tillate de som vil satse i Fredrikstad å gjøre det. Og det er nok av dem som vil satse, men vi skal ikke selge byens sjel og særpreg av den grunn. Da står vi tilbake med et hult skall av en by, og en kultur. Er det noe Fredrikstad ikke trenger, er det nettopp det. Det er utvikling - men i feil retning.

Derfor mener jeg vi ikke bør tillate å endre reguleringsplanen - som kommunen tidligere har vedtatt - og legge alt klart for riving av det gamle spinneriet og bygging av pastisj av et bygg. Såpass synes jeg vi bør kreve her i byen!

søndag 3. mars 2013

Soot

Den 3. mars 1859 døde en pionér i norsk industrihistorie - Engebret Soot. Kanalbygging er en noe bortglemt del av samferdselsrevolusjonen som begynte for et par århundrer siden her til lands. Engebret Soot er et lysende navn i kanalhistorien, og han virket ikke minst i mitt kjære hjemfylke Østfold.

Soot var nærmest selvlært i ingeniørkunsten, og fattet interesse for vannets og kanalenes muligheter. Bruken av vannkraft var kjent i landet, ikke minst for å drive kverner og sager. Men vannveier kunne lette transport, ikke minst av tømmer. Gjennom sin driftighet klatret Soot i de norske samfunnet i tiårene etter 1814. Han ble født som husmannssønn men døde som en aldrende mann, høyt dekorert og merittert.

Fra Sootkanalen
Hans første store prosjekt var kanalen fra Store Le til Haldenvassdraget i 1820-årene. Senere sto han bak flere kanalprosjekter som Grasmo- eller Sootkanalen. De var imponerende anlegg, som benyttet oppstrøms tømmerfløtning. Dette var nytt og et viktig bidrag til å gjøre kanalanleggene viktige for trelastnæringen i Fredrikshald. 

I 1850-årene begynte anlegningen av det store anlegget fra Rødnes til Tistedalen - Haldenkanalen som den er kjent som i dag. Soot fikk aldri sett dette anlegget ferdig, men flere av de store sluseanleggene ble bygget opp i 1850-årene. Og anlegget ligger der, og imponerer ennå i dag. Ett av Østfolds store bidrag til industri- og samferdselshistorien fra 1800-tallet.  

søndag 24. februar 2013

Goldoni til ære

For dere som ikke husker det, eller ikke fulgte denne bloggen for et par år siden, så vil jeg bare gi en beskjeden liten hyllest til en av teaterkunstens største skribenter - Carlo Goldoni.

Lyder navnet alt annet enn kjent, ja så er det bare å lese her. For et par hundreår siden var han en av teaterets og operaens mest bejublede. Og med god grunn.

onsdag 20. februar 2013

Johannes rex

Hans, eller Johannes som hans navn opptrer i latinsk språkdrakt, er kanskje ikke den mest kjente norske middelalderkonge i dag. Men kongen som døde for fem hundre år siden var den nest siste hersker over den vaklende Kalmarunionen.

Kong Hans ble født i 1455 som sønn av Christian av Oldenborg - Christian den første. Allerede som ettåring ble Hans utpekt som farens arvtager på tronen i Norge, men etter Christians død i 1481 gikk rikene inn i en turbulent tid. At Hans skulle bli konge var ikke sikkert. Til tross for at han ble Danmarks kongen allerede i 1481, gikk det to år før han ble utropt til konge av Norge, og avgav sin håndfestning. I Sverige skulle det drøye hele seksten år før han også kunne stige opp på det rikets trone - en trone som vaklet under kong Hans' kongelige legeme.

Turbulens og politisk spill, krig og intriger skulle nemlig forfølge kong Hans' gjennom hele regjeringstiden. Ikke minst var kampen om makten i Sverige hard, og Hans fikk bare i kortere perioder reell kontroll. Dette spillet om svearnes rike fortsatte og bare eskalerte under kong Hans' sønn Christian IIs regjeringstid - et oppgjør som fikk sitt dramatiske høydepunkt med "Stockholms blodbad" i 1520. Men det er en annen historie...

Under en reise til Aalborg falt kong Hans av hesten sin og ble hardt skadet. I en tid hvor behandling for selv trivielle skader og sykdommer var heller lite og tilfeldig, var det lite som kunne gjøres for den skadde kongen. Den 20. feburar 1513 døde han på Aalborghus slott.

Til kongens ære er det på plass med litt musikk. Hvorvidt kong Hans noensinne hørte musikk av de fransk-flamske komponistene Johannes Ockeghem eller Guillaume Dufay skal jeg ikke si, men han kan ha hørt det. Fantastisk er uansett disse renessansekomponistenes polyfone kirkemusikk, så vel deres mer lekne, verdslige musikk.







tirsdag 5. februar 2013

Bernadotte

Interessante historiske begivenheter eller personer kan ikke nevnes for ofte. Iallfall ikke i ens egen historieblogg. En av disse personene, som fikk stor betydning for både Norge, Sverige og Norden, var gutten som ble født i den lille franske byen Pau for 250 år siden.

Mannen var Jean Baptiste Bernadotte - bedre kjent som kong Carl Johan. På dagen i dag, for 195 år siden, ble han Sveriges og Norges konge etter nesten åtte år som kronprins. Slik var det.

Og saken har vært tema før her i bloggen. Har du lyst til å lese den igjen? Her er saken fra to år tilbake.

Og for å spe på med litt musikk. Her fra Fredrikshald-komponisten Friedrich August Reissigers requiem for Carl Johan etter kongens død i 1844.




søndag 27. januar 2013

Wolfgang

Han er den største. Iallfall i min musikalske verden. Wolfgang Amadeus Mozart. Musikkgeniet fra Salzburg. Den unge mannen som fjetret et Europa med sitt vidunderlige spill og sine mesterlige komposisjoner. Noen vil sågar kalle dem gudommelige. Og det mest fantastisk er er at han fortryller en hel verden enn i dag, over 250 år etter sin fødsel.

I dag er hans fødselsdag. Denne guttens fødsel i Salzburg i 1756 er alltid verd å markere. Og hvilken måte er bedre enn å henvise til hans utallige og akk så uendelig vakre operaer. La oss nøye oss med to denne gang, og begge mesterverk på sin måte. Don Giovanni fra 1787 og hans siste, Tryllefløyten eller Die Zauberflöte fra 1791. Med libretto av henholdsvis Lorenzo da Ponte og Emmanuel Schkaneder, er dette uten tvil noen, om ikke hans beste musikkdramatiske verker - ja musikkdramatikkens aller beste.

Don Giovannis møte med Il Commendatore mot operaens dramatiske finale. Her med Bryn Terfel:


Eller den langt mer lystige duetten mellom Papageno og Papagena fra Tryllefløyten. Her med Håkan Hagegård i Ingmar Bergmans mesterverk av en filmatisering av Mozarts fortryllende opera: