søndag 26. august 2012

Krakatoa - øya som forsvant

Den høyeste lyd som noensinne har blitt registrert i menneskehetens historie, skal ha funnet sted på denne dag. Det var i 1883 at en eksplosjon så kraftig fant sted, at den hørtes over 4800 kilometer unna - helt fra Indonesia til Australia. Hva var det som hadde skjedd?

Det var vulkanøya Krakatoa i Sundastredet, mellom de to indonesiske øyene Java og Sumatra, som hadde hatt utbrudd, og praktisk talt eksplodert. I det svært så vulkantette området som Indonesia er, var øya bare en av mange vulkaner. Da den begynte sitt utbrudd våren 1883, kunne det blitt ett av mange små vulkanutbrudd, som folk var vant til. Men Krakatoa hadde ikke hatt noe utbrudd som lokalbefolkningen på øya, eller de mange sjømennene som trafikkerte farvannene her, kunne huske. Det var to hundre år siden sist. De som bevitnet utbruddet i 1883, og overlevde, skulle aldri glemme det.

For utbruddet på Kraktoa i 1883 skulle ikke bli noe vanlig vulkanutbrudd. Det skulle utvikle seg til å bli ett av de største, mest ødeleggende og spektakulære utbrudd, som mennesker noensinne har bevitnet. Utbruddet hadde så smått begynt i mai, og gradvis eskalert gjennom sommeren. Det kulminerte med fire enorme, øredøvende, ildsprutende eksplosjoner den 26. august (tidlig natt den 27. august lokal tid). Kraften i eksplosjonene har blitt beregnet til å tilsvare 200 megatonn TNT, eller fire ganger kraften i den største atombombe som noensinne er detonert. Lyden var så kraftig at den hørtes fra Sundastredet, helt til Perth i Australia, eller til Mauritius, på den andre siden av Det indiske hav. Flere steder på jordkloden registrerte man trykkbølgene fra eksplosjonene, og instrumentene viste at de skal ha vandret hele syv ganger rundt jorda i timene som fulgte. Tsunamier og enorme pyroklastiske strømmer valset over havet, og traff kystlinjene av Sumatra og Java. Katastrofen var et faktum. Flere titalls tusen mennesker omkom.

Den 28. august var det stille. De første som ankom farvannet etter det voldsomme utbruddet, kunne knapt tro sine egne øyne. Den engang så frodige paradisøya Krakatoa var ikke der lenger. Der den store øya, med den imponerende vulkanen hadde ligget, midt i Sundastredet, var det hav. Bare noen små rester var igjen. Alle som hadde bodd på øya var borte. Krakatoa - øya med vulkanen - hadde eksplodert, og forsvunnet i en askesky verden knapt hadde sett maken til.

Maleri av Willaim Ashcroft som viser en av de fantastiske,
røde solnedgangene, som mange ganger
 ble observert i årene etter Krakatoas utbrudd i 1883.
Vulkanutbruddet skulle merkes over hele jorda. I året etter utbruddet kunne det registreres et globalt temperturfall på over én grad. Men den mest spektakulære følgen av utbruddet i andre deler av verden var de fantastiske, røde solnedgangene som ble observert mange steder i årene som fulgte. De enorme askemengdene som var kastet opp i atmosfæren, restene av øya i Sundastredet, var årsaken til disse røde solnedgangene.

I dag ligger de små restene av øya der, men midt i krateret har det vokst opp en ny, liten vulkan - Anak Krakatau - Krakatoas sønn. Hvem vet... kanskje om noen hundre år vil den ha vokst seg så stor, at også den eksploderer med like voldsom kraft som Krakatoa gjorde, 26. august 1883?




lørdag 25. august 2012

Hyrdekongen

Hyrdekongen, Il re pastore. Det kunne nesten vært Jesus det er snakk om, men i 1700-tallets antikkfikserte verden, av helter, guder, nymfer og guddommelige eventyrriker, er hyrdekongen ingen ringere enn Alexander den Store.

Den store operadikteren Metastasio, eller Pietro Antonio Domenico Trapassi som han egentlig het, skrev i 1751 diktet Il re pastore. Sin inspirasjon fant han i den italienske renessansedikteren Torquato Tassos eventyrlige epos Aminta fra 1573. Det var en historie om kjærlighet, storpolitikk, intriger, svik, om hyrder og nymfer i et pastoralt drømmeland. Midt i det hele opptrer den makedonske kong Alexander, forkledd som en hyrde. Og til slutt - ja, så går alt bra, slik det skulle gjøre.

Mange var dem som skrev operaer over Metastasios tekst, men en av de aller beste er som så ofte, Wolfgang Amadeus Mozarts versjon fra 1775. Skrevet i løpet av seks uker, er det et sjarmerende verk den da 19-årige Mozart skrev til en østerriksk erkehertugs besøk i Salzburg er så visst ikke hans mest fremragende. Allikevel aner man det guddommelige i Mozarts komponering, som bare få år senere skulle blomstre til fulle.

mandag 13. august 2012

Durante - læremesteren

Mange er komponistene som er omtalt i denne bloggen. Lærerne deres har jeg skrevet mindre om. En av de mest fremtredende innenfor den neapolitanske skolen på 1700-tallet var Francesco Durante. Han var født i en liten by i Sør-Italia, og fikk selv sin utdannelse i Napoli, selve musikkhovedstaden. Selv fikk han gå i lære hos en av det tidlige 1700-tallets fremste komponister, Alessandro Scarlatti.

Durante var selv en svært habil komponist. Han skrev mange sakrale verk, både oratorier og et vakkert requiem, men også mye instrumentalmusikk. Men Durante skulle aldri skrive for musikkteateret - for operaen. Det gjør ham litt annerledes enn de fleste andre kjente komponistene i samtiden. Allikevel var det som læremester for mange av århundrets største operakomponister han ble mest kjent. Flere av dem har jeg allerede omtalt i bloggen, og nå får altså deres musikalske læremester en aldri så liten hyllest.

For det fortjener han, mannen som underviste så vel Giovanni Battista Pergolesi, Niccolò Jommelli, Giovanni Paisiello, Leonardo Vinci eller Niccolò Piccinni - noen av de største navn innenfor den neapolitanske stil, og noen av det glemte 1700-tallets fremste operakomponister.


tirsdag 7. august 2012

Carl Heinrich Graun - Preussens komponist

Enda en obskur komponist, tenker du sikkert nå. Og ja, det er vel kanskje det han er, tyskeren Carl Heinrich Graun, som døde i den preussiske hovedstaden den 8. august 1759. Her hadde hadde fått fremført sine fremste verk. Her hadde han vært det fremste navn på operahimmelsen i et par tiår, godt hjulpet frem av kongen av Preussen - Frederik den store. Graun, om enn ukjent i dag, spilte også en sentral rolle i spredningen av den italienske operakunsten til Nord-Europa, og fremfor alt til det strenge Preussen, men sin forkjærlighet for streng pietisme og ikke minst militarisme.

Georg von Knobelsdorfs operahus i Berlin.
Innviet i 1742 med Grauns opera på plakaten.
Kong Frederik II av Preussen, som skulle komme til å bli kjent som den store, var Grauns store mentor og mesén i Berlin. Da kongen bestilte en åpningsforestilling til byens nye, kongelige operahus i 1742, falt æren på Carl Heinrich Graun. Det ble operaen Cleopatra e Cesare, den første av i alt 26 operaer Graun kom til å skrive for denne fremste operascenen i byen. 

En ung Frederik som kronprins av Preussen
i 1739. Malt av Antoine Pesne.
Født i 1704, var det en veletablert ung komponist som ble Frederiks kapellmester, etter at han hadde besteget tronen i 1740. Graun hadde fått sin utdannelse i den saksiske hovedstaden og musikkmetropolen Dresden. Med seg herfra hadde han nok også stor inspirasjon fra en av 1700-tallets fremste operakomponister i Tyskland, den viden berømte Johann Adolph Hasse. Nå hadde Graun kommet i Frederiks søkelys allerede i 1733, da den unge Graun skrev en liten opera i forbindelse med bryllupet mellom den preussiske kronprinsen og prinsessen Elisabeth Christine von Braunschweig-Wolfenbüttel-Bevern. 

En av de tetteste kunstneriske samarbeid mellom musikk-kongen Frederik og Graun var nok operaen Montezuma fra 1755. Librettoen ble skrevet av italieneren Giampetro Tagliazucchi, på italiensk, slik man gjorde i  Berlin i samtiden. Men den var bare en omarbeidelse av den franske teksten om den dramatiske, spanske erobringen av Mexico på 1500-tallet - skrevet av ingen ringere enn preusserkongen Frederik.

Arien "Parto qual navigante" fra operaen Cleopatra e Cesare (1742):

Eller hva med Joan Sutherland i arien "Non han calma" fra operaen Montezuma (1755):

torsdag 2. august 2012

Gainsborough

Selvportrett av Thomas Gainsborough
Min fascinasjon for 1700-tallets operakunst burde være velkjent for leserne av denne bloggen. Det er i det hele et svært interessant og fascinerende århundre. Det var en århundre som endret mye av den verden som vi lever i i dag. Tanker, idéer, styreformer, liksom kultur og kunst har mange røtter tilbake til  1700-tallet. Men det er også et århundre, og en livsform, som ligger uendelig langt fra vår.

Noen av dem som har bragt en bit av dette århundret, og menneskene fra den tiden, til oss i dag er malerne. 1700-tallets portrettkunst var fremragende, og en av mesterne var briten Thomas Gainsborough. Sammen med rivalen Joshua Reynolds' står Gainsboroughs' portretter og landskapsmalerier frem som noe av det aller ypperste av europeisk kunst.

Gainsborougs berømte maleri av
komponisten Johann Christian Bach
Den 2. august 1788 døde kunstneren i London. Han hadde en lang og rik karriére bak seg som en av britisk og europeisk malerkunstst fremste representanter. Mange var Gainsboroughs modeller, både kongelige, adelige, kunstnere, rike borgere eller det britiske landskapet. I dag er derfor Gainsboroughs bilder med å danne rammen om vårt bilde av dette fascinerende, fremmede, men akk så viktige 1700-tallet.

For ikke å glemme musikken fra 1700-tallet. En av Gainsboroughs samtidige, og en av hans modeller, komponisten Johann Christian Bach (London-Bach). Her kontratenoren Philippe Jaroussky med arien "Ch'io Parta?" fra hans opera Temistocle (1772):




onsdag 1. august 2012

Scott Key og Anacreon

En av verdens mest ikoniske sanger er uten tvil USAs nasjonalsang "The Star Spangled Banner". Alle amerikanere, og trolig milliarder av mennesker over hele verden, kjenner den. Noe mer ukjent er nok bakgrunnen for både melodien og teksten.

Francis Scott Key het advokaten som skrev ordene. Han fødtes i Maryland den 1. august i 1779, og skulle tre og et halv tiår senere komme til å bli så inspirert av et flagg, at han skrev teksten til den berømte sangen. Natten til 14. september 1814 lå nemlig en britisk flåte ankret opp utenfor Baltimore, den største byen i Keys egen hjemstat. I to år hadde krigen rast mellom USA og Storbritannia. Selv var Francis Scott Key  ombord på ett av de britiske skipene, for å forhandle om utveksling av fanger, men fra skipet ble han vitne til ett av de mest berømte, og besungne bombardementer i verdenshistorien. Da det gryet av dag, den 14. september, kunne derimot Keys skimte det enorme amerikanske flagget over Baltimores Fort McHenry.


Byen og fortet var ikke inntatt. Det var denne hendelsen som ledet ham til å skrive diktet "Defence of Fort McHenry" som han fikk publisert noen dager senere. Selv om Scott Keys skrev ordene, tenkte han også å tonesette diktet.

John Stafford Smith
Han fant en passende, patriotisk melodi i briten John Stafford Smiths "The Anacreon Song", som opprinnelig ble skrevet i 1760-årene. Key hadde allerede brukt melodien til en annen sang som hyllet de amerikanske soldatene som hadde deltatt i krigen mot berberne et lite tiår tidligere.

Lite kunne nok Stafford Smith ane om hvilken berømmelse hans lille sang skrevet for en engelsk herreklubb i London, skulle få. Det skulle en amerikansk advokat, et britisk bombardement og et enormt amerikansk flagg til for det.

Her er altså sangen i sin opprinnelige versjon, for "The Anacreonic Sociey" i London - "To Anacreon in Heaven":