mandag 26. mars 2012

The Lost Chord

Arthur Sullivan
Selv om min interesse for 1700-talltets komponister er svært uttalt i denne bloggen, skal jeg heller ikke glemme en annen av mine særegne musikkinteresser - den britiske komponisten Arthur Sullivan. Det er en stund siden jeg har skrevet om ham og den livlige musikken han skrev til de lystige operettene i samarbeid med William Gilbert.

Selv om Sullivan er uløselig knyttet til operettene, var han regnet som en av de største komponistene i viktoriatidens Storbritannia. Han var etablert som en seriøs komponist i god tid før samarbeidet med Gilbert kom til. Dette var en romantisk tid, og de store følelsene ble utbrodert ikke minst i musikken.

Adelaide Anne Proctor
"The Lost Chord" er nettopp et slikt musikkverk. Sullivan skrev det til minne om sin bror, skuespilleren Fred, eller Frederic Sullivan, som døde i 1877. The Lost Chord er storslagent. Teksten som Sullivan skrev musikken til ble hentet fra en annen av viktoriatidens berømtheter, poeten Adelaide Anne Proctor. Og døden er gjennomgangstema - et tema som opptok mange i samtiden.

Verket ble raskt populært. I etterkant av den store tragedien med Titanics forlis i 1912 sang den verdensberømte tenoren Enrico Caruso Sullivans vakre og melonkolske verk ved en minne- og støttekonsert ved The Metropolitan Opera i New York.


Hør Enrico Caruso synge den sørgmodige, men vakre "The Lost Chord":



Seated one day at the organ,
I was weary and ill at ease,
And my fingers wandered idly
Over the noisy keys.

I know not what I was playing,
Or what I was dreaming then;
But I struck one chord of music,
Like the sound of a great Amen.

It flooded the crimson twilight,
Like the close of an angel's psalm,
And it lay on my fevered spirit
With a touch of infinite calm.

It quieted pain and sorrow,
Like love overcoming strife;
It seemed the harmonious echo
From our discordant life.

It linked all perplexèd meanings
Into one perfect peace,
And trembled away into silence
As if it were loth to cease.

I have sought, but I seek it vainly,
That one lost chord divine,
Which came from the soul of the organ,
And entered into mine.

It may be that death's bright angel
Will speak in that chord again,
It may be that only in Heav'n
I shall hear that grand Amen.

fredag 23. mars 2012

Shenandoah

Utsikt over et parti av Shenandoah-dalen
Det er vår. I det jeg skriver dette, lyser vårsolen inn vinduet her jeg sitter. Man kan bli rent våryr, ja rett ut romantisk av sånt. Men hva har denne vårromantikken å gjøre med dagens bloggoverskrift? Shenandoah. Et merkelig navn?

For noen måneder siden var jeg i USA og fikk oppleve så mangt. Ett av høydepuntene var for meg å kjøre nedover den mektige Shenandoah-dalen. Inne i den store fjellkjeden Appalachiene, vest i delstaten Virginia, ligger denne utrolig vakre dalen.

I Shenandoah-dalen ligger det amerikanske kulturlandskapet brettet ut mellom uendelige, rullende åser. Her ligger da også The Blue Mountains, som nettopp ser blå ut i horisonten. Her er løvskog så langt øyet kan se, og om høsten i sin mest fargesprakende drakt. Naturen har virkelig lagt godviljen til i denne delen av Amerika.

Men for en historie-interessert som meg, med en uttalt interesse for amerikansk historie for 150 år siden - for den amerikanske borgerkrigen, så rommer Shenandoah mye. Her rullet borgerkrigen frem og tilbake gjennom flere år. På rekke og rad ligger kjente steder knyttet til historien til denne amerikanske tragedien. Krig og vakkert landskap - nettopp slike paradokser som vi så ofte finner.

Thomas "Stonewall" Jackson.
Berømt for sitt Shenandoah-felttog
i 1862
Skal du til USA, og det håper og tror jeg jo de fleste har lyst til, så vil jeg på det varmeste anbefale en tur til det naturskjønne Shenandoah. Kjør nedover litt smalere veier, utenfor den raske Interstaten. Da vil du oppleve mye av dalens skjønnhet. Bringer du i tillegg med deg, som jeg gjorde, en interesse for hendelene i den amerianske borgerkrigen for 150 år siden - ja da kan jeg love det en opplevelse for livet.

Mens du venter, kan du jo høre på den vakre hymnen fra 1800-tallet "Oh Shenandoah":

søndag 18. mars 2012

Kongen av Livland

Segl tilhørende Magnus som biskop av Øsel-Wiek
Tretti år gammel ble kong Frederik IIs yngre bror Magnus kronet til konge. Ikke av Danmark som sin bror, men av det baltiske landskapet Livland. Det vil si, noe ordentlig kongedømme fikk han egentlig ikke. Han fikk den fine, om enn tomme tittelen, konge, av selveste tsar Ivan den grusomme. Han ble tsarens vassal. Problemet for Magnus var bare at svenskene okkuperte hans nyvunne kongedømme, og hans egen bror - Frederik - likte dårlig vennskapet hans med tsaren.

Ti år tidligere hadde Magnus fått øya Øsel av sin kongelige bror. Prinser måtte jo ha noe å leve av. Magnus forsøkte å øke sin innflytelse, og ble sågar valgt til biskop av Øsel-Wiek og fikk kontroll over områder som Reval og Kurland. Men Baltikum på 1500-tallet var et politisk lappeteppe, som i stor grad bare dekket dekket over en kruttønne som måtte eksplodere.

Kart over Livland fra 1500-tallet
Året etter Magnus' ankomst til Øsel, gikk den gamle tyske ordensstaten fra middelalderen endelig til grunne. Det hadde man ventet på i lang tid. Svenskene, russerne og polakkene ønsket alle sammen en bit av den gamle ordensstaten. Magnus hadde lite å stille opp med, og mistet alt unntatt Øsel. 

Det var lite hjelp å hente, heller ikke fra kong Frederik. Magnus søkte derfor hjelp fra Moskva. Der satt den mektige tsar Ivan på tronen, og han ønsket mer russisk innflytelse i landområdene mot Østersjøen. I juni 1570 ble Magnus kronet til konge av Livland i Moskva, men det var en krone uten land. Kong Frederik likte det svært dårlig. Det gjorde ikke svenskene heller. Etter flere fåfengte forsøk på å vinne landet han var kronet konge over, endte det hele med at han søkte støtte fra polakkene i stedet. Da sa tsaren nei og satt Magnus i fengsel. Det var bare med nød og neppe ble han benådet, men måtte rømme til Polen.

Magnus av Livland døde den 18. mars 1583 som lavere polsk embetsmann i en liten by i Latvia. Han kom seg aldri til Livland, landet han ble kronet til konge over, men aldri fikk styre.

tirsdag 6. mars 2012

Pinguinus mortis

Utstoppet geirfugl og egg utstilt i Glasgow.
Dette er ett av 78 geirfuglskinn og 75 egg som
eksisterer i museer rundt om i verden. 
Sommeren 1844 var et par islandske fangstmenn i land på den avsidesliggende øya Eldey. Her kom de over to store fugler som lå og ruget på sitt ene egg. Fuglene var underlige. De var store, kunne ikke fly og var et svært lette å fange. De to hadde nok sett slike fugler tidligere, men det virket som de fleste hadde forsvunnet. En av mennene kvalte de voksne fuglene, mens det ensomme egget ble knust under støvelen til den andre.

Var de to islendingene redde for de underlige fuglene? Kanskje ikke, men det hadde de tre mennene som fanget en tilsvarende fugl på den lille St Kilda-klippen utenfor Skottland noen år tidligere vært. Da en storm brøt ut like etter, drepte de skrekkslagne mennene fuglen som de trodde var forhekset. Trolig hadde de aldri sett en så rar fugl før. Hva var det de hadde oppdaget?

Det var den opprinnelige pinvinen - Nord-Atlanterens dyktige svømmer. Alkefuglen som ikke kunne fly. De hadde funnet geirfuglen. En gang levde de store fuglene i kolonier på hundretusenvis på begge sider av Atlanteren. I det kalde havet levde disse sjøfuglene godt på de store fiskebankene utenfor Newfoundland, Grønland, De britiske øyer eller Island. Det hadde vært godt om geirfugl i Norge også, men allerede i middelalderen hadde menneskene jaktet så mye på den, at den var utryddet her i landet. Lengre vest levde den allikevel videre.

Den store fuglen var opp mot 70 cm lang. Med sine små, underutviklede vinger og kraftige nebb, må de ha sett svært karakteristiske ut. Gerifuglen hadde også et markant hvitt felt foran øynene, og trolig er det opphavet til navnet pingvin - av walisisk pengwyn - hvitt hode! Kjøttet var godt, eggene svært ettertraktede og som ikke det var nok ble dun brukt til dyner og puter i Europa og Amerika. Sjøfolk på vei hjem til Europa fra lange reiser til Amerika, stoppet gjerne på de store fuglekoloniene på kysten av Canada og drepte hundrevis.

Eldey utenfor kysten av Island hvor
det siste hekkende paret ble drept i 1844.
Utover 1700-tallet var det klart at geirfuglen hadde problemer. De ble sjeldnere å se. Kom fiskere og fangstmenn over dem, ble de allikevel drept - og jo sjeldnere de ble, jo mer populære ble de blant samlere i Europa. Geirfuglskinn, skjelletter og egg ble en svært verdifull vare, og for fattige islendinger eller andre kunne en geirfugl bety en formue.

I 1840-årene fantes trolig bare noen titalls hekkende par igjen i verden. På den lille øya Eldey utenfor Islands sørkyst kom noen fangstmenn over omlag femti hekkende par i 1835. Museer og private samlere ønsket svært gjerne eksemplarer fra Eldey-kolonien, og sakte men sikkert ble det færre og færre geirfugler igjen på den islandske øya. I 1844, da de to fangsmennene Jón og Ketill søkte rundt på Eldey etter geirfugler som de kunne fange og selge måtte de lete lenge før de fant noen. Kanskje drepte de det aller siste hekkende par gerifugler i verdenshistorien? Enkelte fugler skal ha blitt sett så sent som i 1850-årene, men så sluttet observasjonene å komme. Gerifuglen, Nord-Atlanterens pingvin var død. Utryddet av menneskets grådighet.


mandag 5. mars 2012

Artaxerxes

Det kunne være at denne dagen hadde en nær forbindelse med den persiske kong Artaxerxes, men som så ofte er det operaverdenens mange viderverdigheter jeg sysler med. Artaxerxes eller Artaserse, som Metatstastios libretto egentlig het i sin opprinnelige italenske språkdrakt, ble nemlig omsatt til det engelske språk og den engelsek opera av ingen ringere enn Thomas Arne.

Thomas Augustine Arne lyder kanskje ikke kjent? Ei heller operaen Artaxerxes som hadde premiére på det kongelige operahuset i Covent Garden i London i 1762? Det er nok betegnende både for Arne, for 1700-tallsoperaen og iallfall den engelske varianten av opera seria-genren. Arnes eneste verk i denne tidens populæropera var da også Artaxerxes. Men den er et mesterverk. Lytt bare til Joan Sutherlands versjon av arien "The soldier tir'd":

Hvem var nå denne Arne? Han var født i London i 1710 og døde den 5. mars 1778 og ble begravd i St. Paul's Cathedral. At hans far syslet med møbler skulle vel ikke tilsi at Thomas skulle velge musikken som sin levevei. Kanskje var den store Händel inspirasjon? Eller Londons pulserende musikkliv i kaffehus , salonger eller teatre? Iallfall skulle Thomas Arne komponere musikk til nærmere 90 engelske skuespill og musikkteaterstykker. Hverken Rosamond fra 1733, Artaxerxes fra 1762 som ble en stor suksess i samtiden eller Alfred fra 1740 bringer vel frem de store, anerkjennende nikkene i dag.

Allikevel er det ett parti fra Arnes mange verk alle kjenner, uten kanskje å vite det? Finalen i operaen Alfred, som var tilegnet Fredrick, prinsen av Wales i 1740, endte i en voldsom, patriotisk og pompøs avslutning. Arveprinsen og hele publikum måtte føle seg britiske etter å ha hørt dette, og det gjør nok de fleste briter enn i dag. Du kjenner det - Rule Britannia! Her kan du nyte mezzosopranen Sarah Connollys fantastiske versjon, fra den mest britiske av britiske tilstelninger - Last Night of the Proms: