søndag 26. februar 2012

Uten Roskilde ingen festningsby i Fredrikstad

Det er atter årsdagen for den famøse freden i Roskilde i 1658. Dere husker kanskje innlegget mitt i denne bloggen på samme dag i fjor? Gjør dere ikke - i fall kan dere lese det her: "Fredrikstads skjebne avgjort i Roskilde". For denne dagen har mer enn de fleste fått en innvirkning på min kjære hjemby Fredrikstad.

Det kan synes fjernt å minnes en dag i 1658, men av og til er det slike dager som får enorm betydning. Slik er det med Roskilde-freden og Fredrikstad. For det var den som førte til at Fredrikstad ble en festningsby, med alle de konsekvenser det skulle få for den lille byen i Norge. Men i dag kan vi glede oss og forundre oss over den enestående byen innenfor sine voller og murer. La oss verne om den - og denne dagen minnes hvorfor den ble til.

onsdag 22. februar 2012

Askeonsdag

Så nærmer askeonsdag seg slutten. Den lykkelige karnevalstiden er over, fastelavn er et tilbakelagt stadium, så også fetetirsdag. Nå går vi inn i fastetiden. Men om noen og førti dager er det påske!

Lykke til med den tiden, dere som skal faste.

mandag 20. februar 2012

The King of Denmarks Bard

En av renessansens store luttenister ble gravlagt i London på denne dagen for 386 år siden. John Downland var en av elisabeth-tidens store musikalske navn. Hans navn knyttes ennå i dag nært opp til tidens engelske hoffliv. Dowlands musikk er ofte svært melankolsk, men også muntrere varianter finnes i rikt monn. Her er danskemusikk liksom dypsindig og vakker sang. Hans First Book of Songs ble utgitt i 1597 - flere fulgte i årene som kom. 

I 1598 ble Dowland ansatt ved et annet strålende europeisk renessansehoff - Christian IVs i København. I flere år underholdt han danskekongen med noe av det fremste tiden kunne frembringe av luttspill - og lutten var høyeste mote i samtiden. Men lengselen etter England lå nok der, og i 1603 vendte han tilbake for en lengre periode, enda han ble i Christians tjeneste ennå noen år. Ikke før i 1612 kunne han endelig bekle stillingen som kongelig luttspiller i kong James Is hoff. Elisabeth hadde aldri ansatt katolikken Dowland. 

Kanskje du føler deg litt melankolsk i kveld? Eller ønsker å henføres av Dowlands uendelig vakre musikk - vel her noen smakebiter fra Christian kvarts hoffmusikant.

Jordi Savall med Dowlands "The King of Denmarks Galliard":
Eller litt vokal - kontratenoren Andreas Scholl med Dowlands "In darkness let me dwell":

søndag 19. februar 2012

Cellisten fra Lucca

I den vakre toskanske festningsbyen Lucca ble det født en gutt denne dagen i 1743 som skulle bli en av sin tids mest fremragende cellister. Den nyfødte gutten fikk navnet Luigi - Luigi Boccherini.

Som så mange andre begavede unge gutter, ble unge Luigi av sin far, som også var cellist, penset inn på en karriére i musikkens verden i 1700-tallets Italia. Men som med så mange andre, skulle hans største suksesser finne sted utenfor sitt hjemland.

Luigi ble sendt til Roma, senere reiste han til Wien, hvor han ble ansatt som musiker på det keiserlige Burgtheater. Men i 1761 reiste han til Madrid, og kom i tjenste hos kong Carlos IIIs yngre bror. Og det var i Spania Luigis musikalske liv skulle blomstre.

Ofte skriver jeg om operakomponister fra 1700-tallet i denne bloggen. Boccherinis verk er derimot instrumentale, men fantastiske. Han var en cellovirtuos, og skrev selvsagt for sitt favorittinstrument. Allikevel finnes en rekke verk fra hans hånd, både for fiolin og andre strenginstrumenter - 30 symfonier og en lang rekke sonater, kvartetter og trioer. Kammermusikken var hans fremste arena.

Selv døde han i 1805 i Madrid, men musikken lever videre. Umiddelbart hørte kanskje ikke navnet Boccherini kjent ut? Men du har nok hørt noe av musikken hans. Ikke minst den vakre passacagliaen fra verket "La Musica Notturna delle Strade di Madrid" - så du filmen Master and Commander? Ja, det var nettopp det stykket som ble spilt.

Her kan du lytte til det. Med Jordi Savall og "Les Concert des Nations":


Eller denne berømte menuetten:

torsdag 16. februar 2012

Rovdrift på en festningsby?

FraDenGamleBy kommer i dag med et innlegg om den gamle by. Det er festningsbyen - Fredrikstads stolthet, og et av landets mest verdifulle kulturminner - som jeg vil fokusere på. Grunnen er at jeg mener den er i fare for å bli alvorlig forringet, på grunn av bygging i dens ytterkant.

Saken er at private utbyggere ønsker å bygge en rekke svært moderne hus - et regelrett byggefelt - mellom de ytre deler av de gamle festningsverkene (glaciet) og bydelen Vaterland med sin 1700- og 1800-tallsbebyggelse. Det har blitt bygget mange hus på utsiden av festningsgravene, men akkurat her er ennå i dag forbindelsen mellom festningsbyen og det gamle forstaden ennå åpen, synlig, ja akkurat slik den alltid har vært.

Det kan vi ikke tillate. Det er ikke noe galt med moderne arkitektur, og Fredrikstad trenger flere boliger, men IKKE her. Nettopp her vil disse husene gjøre ubotelig skade, fordi de vil utgjøre et grelt fremmedelement, og ødelegge forbindelsen mellom den enhetlige bebyggelsen i Vaterland, festningsanleggene og festningsbyen innenfor. De er alle en del av kulturminnet festningsbyen Fredrikstad. Det er den som er unik, og det er nettopp den vi må sette fremst når debatten her skal gå videre. Moderne hus kan bygges så uendelig mange andre steder i Fredrikstad enn akkurat her!

Festningsbyen Fredrikstad – hva er den egentlig?
Vi nærmer oss et stort jubileum i byen vår. Neste år er det 350 år siden byggingen av festningsverkene rundt byen tok til. Det resulterte i at Fredrikstad ble en festningsby. Ingenting er vi vel mer stolte over her i Fredrikstad enn nettopp Gamlebyen med sine voller, vollgraver og utenverk som Kongsten fort? Kan vi stå for det?

Det faktum at de imponerende festningsanleggene, liksom byen, står der ennå i dag, er beundringsverdig. Men det er langt fra noen selvfølge. For ikke mange tiår siden var det seriøse planer om å sanere hele byen og festningsanleggene og erstatte dem med moderne boligblokker. De hadde ikke lenger praktisk nytte. Men ønsket om å bevare anlegget var sterkere enn rivningsiveren. En levende bydel er selvsagt ønskelig, og behøver overhodet ikke gå på bekostning av bevaringen av festningsbyen. Allikevel er den under press, under dekke av “utvikling”. Vi ser det stadig, fra flere hold. Noen har bare feil fokus på hva festningsbyen er, andre har et åpenbart ønske om rask profitt. Senest ser vi det i ønsket om badeland eller boligutvikling mellom festningens glacis og Vaterland – i randsonen av festningsanleggene. Sier vi ja til det, gjør vi et ubotelig innhogg i et anlegg vi burde se at vi har et ansvar å ta vare på som strekker seg langt utover byen vår.

For hva er nå egentlig denne “festningsbyen”? Begreper kan være vanskelige, og det er ikke åpenlyst hva en festning eller festningsby er. En festningsby betyr en by omkranset av voller oppført etter helt spesielle prinsipper (bastionssystemet), graver og gjerne ett eller flere fort. Akkurat slik er festningsbyen Fredrikstad. Det var en form for beskyttelse, altså festningsanlegg, som ble oppført rundt Europas byer i store antall fra 1400- til 1800-tallet. Modellen til “vår” festningsby kom fra de flate slettelandene i Nederland, et område med særlig mange festningsbyer. Modellen derfra egnet seg for elvesletten ved Glommas utløp. Så kan vi høre utsagn som at “vi har jo flere festninger i Norge fra 1600-tallet, bare se på Fredriksten!” Og ja, vi har flere flotte anlegg, men Fredrikstad er den eneste festningsbyen – altså en bevart by i et festningsanlegg.

Men hvor spesiell er den? Da Fredrikstad fikk sine festningsanlegg på 1600-tallet var den bare en av mange. Her i Norden fantes en rekke eksempler, som Christiania (Oslo), Trondheim, Göteborg, Rendsborg og ikke minst København. Alle hadde de anlegg med voller, vollgraver, murer og fort rundt den gamle bykjernen. Men da disse festningsanleggene ble utdatert på 1800-tallet, ble de i stor grad revet ned. De tok jo selvsagt tok stor plass i bybildet. Men i Fredrikstad fikk alt lov å stå, mer på tross av enn på grunn av bevaringsviljen. Men at de har fått leve til i dag, gjør dem svært unike, og da unike i et internasjonalt perspektiv.

Helheten er selve nøkkelbegrepet til å forstå festningsbyen Fredrikstad. Det går ikke an å skjønne det unike uten å se Gamlebyen OG festningsverkene i sammenheng. Her har vi Gamlebyen, den gamle bebyggelsen som ennå står med sine gateløp fra 1600-tallets reguleringer, og bygninger fra 1600-1800-tallet. Denne gamle bebyggelsen er spesiell i seg selv, men Norge har flere andre byer med gammel bebyggelse. Det unike er byen sammen med festningsverkene, og da helheten av dem: vollene, vollgravene, glaciene (de slake skråningene utenfor vollgraven) og terrenget mellom byen og Kongsten fort. Skulle man se alt dette adskilt, ville de i beste fall være artige levninger fra fortiden. Nei, det er helheten som gjør dem til noe langt mer – det er det som er unikt med festningsbyen Fredrikstad.

Hvis vi godtar enda mer bygging, utbygging og rett ut utbytting av dette festningsområdet, er det sammenhengen – det som gjør den unik – vi ødelegger. Og hva er viktigst: en bevart festningsby i verdensklasse, eller bygging av noen moderne hus som kan bygges hvor som helst? Vi kan ikke ha samvittighet til annet enn å gå for bevaring av vår kjære, 350 år gamle festningsby.

(Innlegget ble publisert som kronikk i Fredriksstad Blad onsdag 15.02.2012)

lørdag 11. februar 2012

Den trofaste hyrde i keiserens teater

K.K Theater an der Burg før rivningen i 1888
Jeg kommer til stadighet tilbake til Wien i mine små musikalske innlegg. Det er ikke uten grunn. Wien var Europas musikk-metropol i 1700-tallets siste halvdel. Ikke minst var det tilfelle under keiser Joseph IIs regjeringstid 1765-1790). Dette var wienerklassisismens gullalder, Mozarts, Haydns og Salieris tid. Nå er nok de to første langt mer kjent, men med dårlig skjult fascinasjon for de bortglemte må jeg også nevne Signor Antonio.

Dagen i dag har da også forbindelse med ham og en av hans mange operaer. Den 11. februar 1789 hadde nemlig Il Pastor fido, et dramma tragicomico, premiére på Wiens "K.K Theater an der Burg", poplært kalt "Hofburgtheater"eller bare "Burgtheater". For de av dere som er kjent i det østerrikske hovedstaden i dag, så er Burgtheater et velkjent landemerke der det ligger med sin fasade mot rådhuset, og er en av de mange arkitektoniske perlene langs Ringstrasse. Men Salieris opera i 1789 ble satt opp på det gamle Burgtheater, som faktisk lå "an der Burg".

Hofburg fra Michaelerplatz i dag
Teaterbygningen sto ferdig oppført i 1748 og lå med fronten mot Michaelerplatz, også et kjent landemerke i sentrum av Wien. Men der bygningen lå, ligger i dag deler av det enorme keiserpalasset, Hofburg. I 1888 ble nemlig Maria Theresas gamle teaterbygning revet for å gi plass til noen av de siste av habsburgernes grandiose utbyggingsprosjekter for det gamle keiserpalasset. Fasaden skulle bli symetrisk, der den brer seg ut mot handlegaten Kohlmarkt.

Musikkhistorisk var den lille bygningen svært så viktig. Her ble nemlig noen av operalitteraturens mest berømte og viktige verk fra denne tiden oppført. Ikke mindre enn tre av Mozarts operaer så sine premiérer her, Die Entführung aus dem Serail, Le Nozze di Figaro og Così fan tutte. Og den 11. februar 1789 kunne det wienerske publikum altså høre hoffkomponist Antonio Salieris Il Pastor Fido for aller første gang. 

Det er ikke lett å høre den i dag, men som så mange i samtiden benyttet Salieri deler av tidligere komposisjoner. Overtyren som ble benyttet var den samme som fra operaen Prima la musica e poi le parole: