lørdag 24. desember 2011

Historienes historie

Dette ble skrevet av evangelisten Lukas. Knapt noen annen historie har vel hatt større betydning, og blitt oftere gjenfortalt enn nettopp dagens tekst. Her er den altså, fortellingen om den aller første julen, en gang for lenge siden i byen Betlehem:

"Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.  Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. en engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

          «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem."

Riktig god jul!

fredag 16. desember 2011

Den svenske Mozart

Joseph Martin Kraus (1756-1792)
I går var dødsdagen til en av 1700-tallets musikalske mestere. Den 15. desember 1792 døde nemlig den tyskfødte komponisten Joseph Martin Kraus i Stockholm. Han har blitt sammenlignet med selveste Mozart, og har da også blitt kalt "den svenske Mozart" - og det er ikke uten grunn. Kraus' musikk er fantastisk. Og hans liv og virke ble for en stor del utøvd i Sverige.

Som en skjebnens ironi kom Joseph Martin Kraus til å dø bare noen få måneder etter at han hadde komponert den alvorstunge men pompøse begravelsesmusikken til sin store mesen og oppdragsgiver, den musikalske monark Gustav III. For det var ved Gustavs hoff i Stockholm at Kraus og en rekke andre fremstående komponister hadde gitt liv til et blomstrende musikkmiljø i årene etter kongens statskupp i 1772. Gustav brukte musikken, og fremfor alt operaen, for å bygge opp bildet av seg selv som den opplyste og strålende monark han ønsket å være. Dessuten elsket han musikk.

Kraus selv ble født i den lille byen Miltenberg i Bayern i 1756, samme år som sin mer berømte kollega Wolfgang Amadeus Mozart ble født noen mil lenger sør, i Salzburg. Og Josephs og Wolfgangs livsløp skulle følges ad. Som en lovende ung komponist flyttet han til Stockholm i 1778, i en alder av 21 år. Da var Gustavs musikalske hoffliv allerede berømt, og Stockholm hadde tiltrukket seg mange komponister, de fleste av dem tyske. Her var det muligheter for en fremadstormende ung mann som Joseph Martin Kraus. Men de første årene ble tunge, og det var ikke før operaen Proserpine ble en suksess i 1781 at Kraus' kunne se frem til en karriere ved Gustavs hoff. Kongen utnevnte ham til visekapellmester, og sendte ham på en Grand tour i Europa. Han skulle lære av de største! I fem år reiste han rundt. Ikke før i 1787 vendte han tilbake til Stockholm, men da hadde han sett, hørt, lært av og møtt noen av Europas største innenfor musikken som Gluck og Haydn.

Gustav III - Sveriges operaelskende konge
Vel tilbake i Stockholm komponerte han en rekke av sine største komposisjoner, og musikken er strålende. Den står på sitt beste lite tilbake for selveste Mozart. Riksdagsmusiken fra 1789, Olympie-overtyren en rekke fantastiske kantater som La Primavera eller La Gelosia. Også var det operaene. Kraus komponerte ikke mange, men de er virkelig noen av 1700-tallets bedre. Proserpine
eller tyrker-operaen Soliman II. Men den største av dem alle, Aeneas i Carthago, fikk han aldri sett oppført. 16. mars 1792 ble operakongen, Gustav III, skutt på et maskeradeball - i operaen. Musikklivet i Stockholm skulle aldri bli det samme. Selv om Kraus fikk oppdraget med å skrive musikk til den overdådige seremonien, må det ha vært med stor sorg. Og han skulle ikke få leve lenge selv heller. 15. desember samme år døde Joseph Martin Kraus av tuberkolose, det var bare litt over ett år etter sin musikalske kollega - Mozart.

På gravstøtten som ble reist over graven hans noen tiår senere står det å lese: Här det jordiska af Kraus, det himmelska lefver i hans toner.


Ceres' arie fra operaen Proserpin fra 1781:


"Riksdagssymfonin" - Kraus' musikk til åpningen av den svenske Riksdagen i 1789:







Eller utdrag fra Kraus' musikk til Gustav IIIs begravelse. "Han är ej mer, o grymma lagar"


onsdag 14. desember 2011

Fredrikstads andre polarhelt - Jens Munk

På dagen i dag for ett hundre år siden nådde Roald Amundsen frem til selveste sydpolpunktet. Amundsen var jo som kjent født rett utenfor Fredrikstad. Mindre kjent er det at en annen av våre store polarhelter, Jens Munk, også trådte noen av sine barneår i Fredrikstad. Han er nok mindre kjent i dag, men på begynnelsen av 1600-tallet en av kong Christian IVs store håp.
(artikkelen er en lett omarbeidet versjon av samme artikkel, tidligere publisert i Fredriksstad Blad)
Selv om det var omlag tre hundre år som skilte deres livsløp fra hverandre, er det flere likheter i historiene om Roald Amundsen og Jens Munk. I dag kan feire at det er hundre år siden Amundsen nådde Sydpolen i et dramatisk kappløp mot briten Robert F. Scott. Men Amundsen hadde en lysende polarkarriére lenge før han la ut på ferden mot kontinentet der syd. Selv var han barnefødt på Vesten, på plassen Tomta. Familien flyttet derimot etter et par år til Kristiania, men en forbindelse til stedet skulle han ha hele livet. Vi har all grunn til å være stolt av Amundsens bedrifter, selv om han bare tilbragte de første barneår her.


Den andre polarhelten er mindre kjent. Jens Munk skulle i likhet med Amundsen bare tilbringe noen få barneår i Fredrikstad. Men der Sydpolens erobrer ble født her, kom Jens Munk hit først som syvåring. Han ble født på herregården Barbu ved Arendal som sønn av den mektige lensherre Erik Munk. Slik sett kunne det synes som han hadde en lysende fremtid foran seg. Men han var uekte sønn av den mektige lensherren, og selv om faren sørget for Jens og moren Anna Bartholomeusdatter, tok det brått slutt da Erik Munk falt fra den kongelige nåde i 1585. Frederik IIs støtte ebbet ut etter en rekke anklager om overgrep mot bønder og misskjøtsel av sine kongelige forleninger. Han mistet all sin rikdom og alle sine len, blant dem Onsøy. Til og med adelstittelen ble fratatt ham.
Jens Munk og moren flyttet til Fredrikstad i 1586. Barndommen kan ikke ha vært enkel i den lille nye handelsbyen, som allerede hadde brent til grunnen et par ganger i løpet av sin da nittenårige historie. Jens Munk fikk et par år på latinskolen som lå i nærheten av kirken og det gamle torvet. For allerede i 1588 ble han sendt til familie i Danmark. Men årene i Fredrikstad kan ha gitt den unge gutten kunnskaper om verden der ute. Fredrikstad var allerede på slutten av 1500-tallet en sjøfartsby. Handel med tømmer og trelast var viktig, og handelsprivilegiene borgerne fra Sarpsborg hadde tatt med seg i 1567, gav rom for et yrende liv. Hollendere, engelskmenn, tyskere og andre kom til byen for å laste tømmer til sine umettelige markeder. Mangt et skipsmannskap har nok gitt impulser fra en stor verden til den unge Jens Munk.

Det kunne komme godt med for en mann som fremfor alt ble kjent for sine meritter som sjøfarer og utforsker. Han ble nemlig Christian IVs store stolthet og håp i oppdagelsesreisenes æra tidlig på 1600-tallet. Men først hadde han noen turbulente og spennende ungdomsår. Da han for siste gang forlot Fredrikstad etter et kort opphold i 1591, var det for å reise ut. Han endte opp i Brasil, om bord på et nederlandsk skip. Senere skulle han kjempe mot både pirater og ismasser, da han ble med på ekspedisjoner til såvel Novaja Semlja og for å finne Nordøstpassasjen nord om Russland. Før sin mest kjente reise gjorde Jens Munk seg også bemerket som dyktig marineoffiser i Christian IVs flåte – kongens ambisiøse prosjekt. Jens Munk spilte en viktig rolle da Älvsborgs festning ble erobret i 1612, et viktig bidrag til seieren over Sverige i denne såkalte Kalmar-krigen. Det var en seier som gav kong Christian enda større ambisjoner – ambisjoner om et imperium.

Jens Munk skulle bli kongens redskap for å sikre kontroll over Arktis og de enorme handelsmulighetene dette gav. I 1619 forlot Munk København med to skip på en ferd for å finne sjøveien til Kina, det mest lukrative man kunne tenke seg i samtiden. Jens Munk ville seile til Orientens rikdommer gjennom Nordvestpassasjen – ved å seile nord om det nyoppdagede nord-amerikanske kontinentet. Han skulle aldri lykkes, og bare ved det største hell overlevde han. De fleste av ekspedisjonsmedlemmene omkom av skjørbuk oppe i isødet, ved sitt overvintringssted innerst i Hudson-bukten. Som en skjebnens ironi skulle det vise seg at ingen klarte å finne den sagnomsuste passasjen før ett lite skip gjorde det først på 1900-tallet. Mannen som ledet ekspedisjonen med skuta Gjøa var ingen ringere enn Fredrikstads andre store polarhelt – Roald Amundsen.

Fikk du ikke nok polarhistorie? Da kan du se et videoklipp fra Amundsens ekspedisjon i 1911.


Vil du lese mer om Jens Munk og hans bedrifter anbefales:
Thorkild Hansen, Jens Munk, 1966
Rune Hagen, "Jens Munk" i Store norske leksikon

tirsdag 13. desember 2011

Fredericksburg, Fredericksburg

Fredricksburg i 1862
Omtrent midt mellom Washington DC og Richmond ligger en liten by som heter Fredericksburg. Med sin gamle bebyggelse, minner byen i Virginia om den gamle verden. Det er kanskje ikke så rart, da den ble grunnlagt i 1728 og oppkalt etter kong George IIs sønn, Frederick, prinsen av Wales. Byen har ennå mye sitt gamle preg bevart, med kolonitidens britisk-inspirerte arkitektur.

Det som gjorde Fredericksburg til en livlig by på 1700-tallet, plasseringen ved Rappahannoc-elven, gjorde den også svært utsatt da en av de mest blodige kriger til da brøt ut. Gang på gang, gjennom nesten fire år, skulle byen og dens omgivelser være vitner til krigens brutale herjinger. Nettopp her, midt mellom de to hovedstedene, ved Rappahannoc-elven, bølget nordstatenes og sørstatenes hærer frem og tilbake. Det så til slutt ut som om denne krigen aldri skulle ta slutt. Og slagstedene ligger ennå i dag tett i tett i Fredericksburgs naturskjønne omgivelser.

Generalmajor Burnside
Og byen selv og dens inbyggere skulle oppleve noen av krigens verste grusomheter. Den 13. desember 1862 skulle nemlig et av de mest beryktede, og mest fåfengte angrep i den amerikanske borgerkrigen bli beordret gjennomført ved den ellers så fredelig småbyen i Virginia.

Etter seieren ved Antietan i september 1862, og general George McClellans tilsynelatende uvilje mot å bruke sin dyrebare Army of the Potomac, hadde president Lincoln utpekt generalmajor Ambrose Burnside til øverstkommanderende. Han ville vise at han ikke manglet kampvilje. Med sine massive kinnskjegg - sideburns - så han imponerende ut. Han grep offensiven, og beveget hæren sin sakte med sikkert sørover, mot konførdrasjonens hovedstad Richmond. Da hæren støtte på Rappahannoc-elven, som den jo hadde gjort flere ganger, beordret til slutt general Burnside at overgangen skulle skje ved byen Fredericksburg.

General Lee
Både marsjen over pongtong-broen som ble lagt over elven, og inntagelsen av byen Fredericksburg gikk smertefritt for seg gjennom den 11. og 12. desember. Burnside så for seg å bruke sine tallmessig overlegne styrker til å knuse sørstatenes general Lee og hans hær en gang for alle. Det skulle gjøres med et massivt frontalangrep mot sørstatenes stillinger. Problemet var bare at de var meget godt beskyttede, befestede linjer på toppen av åsryggen som bar navnet Marye's Heights rett vest for Frederickburg. Det kunne ikke gå bra - noe mange så - bare ikke general Burnside. Han skulle vinne!

I den bitende vinterkulden den 13. desember 1862 marsjerte så kolonne på kolonne med blåkledte nordstatssoldater mot sin sikre død. De ble beordret fremover, over åpne enger, opp skråningene mot toppen av Marye's Heights. Syv divisjoner kastet Burnside inn i det massive angrepet, som støtvis stormet mot toppen. Der ble de møtt av sørstatenes massive artilleri- og geværild. Ingenting skjermet de blåkledte fra å meies ned - og det var akkurat det som skjedde. Hele fjorten fåfengte fremstøt skulle til, før general Burnside forskrekket måtte innse at slaget var tapt. Da hadde han mistet nærmere 8.000 mann på bare noen få timer.
Skisse som viser angrepene 13. desember
Den 3. juli 1863 ropte seirende nordstatssoldater "Fredericksburg, Fredericksburg". De hadde seiret i slaget ved Gettysburg. Den mest ydmykende av nordstatens tap til da, de fåfengte angrepene mot Marye's Heights ved Fredericksburg skulle tjene til å minne sørstatstroppene at ved Gettysburg hadde rollene blitt byttet om. Det skulle få enorme konsekvenser. Men se det er en annen historie...

fredag 9. desember 2011

Grétry og en karavane til Kairo

Vi mennesker har ofte en hang til å tiltrekkes det ukjente og litt skumle. Noe slikt lå nok også bak 1700-tallets fascinasjon i Europa for orienten og "tyrkerier". Det viste seg i billedkunsten, litteraturen og ikke minst i musikken. Mesterlig utrykk for dette er både Mozarts singspiel Die Entführung aus dem Serail, den svenske operaen Soliman II eller De tre sultaninnorna av den strålende komponisten Joseph Martin Kraus, og flere med dem. Det var også orientalsime- og tyrkerifeberen som sikret André-Modeste Grétrys komiske opera-ballett La Caravane de Caire suksess. Omlag fem hundre oppsetninger ble gjort av operaen i flere tiår etter premiere på Fountainebleau-slottet i 1783.

André-Erneste-Modeste Grétry ble født i det lille fyrstebispedømmet Liège i 1741, men ble naturalisert franskmann. Det var også som fransk at hans suksess på operascenen ble sikret. En rekke operaer finnes fra hans hånd, men de mest berømte var foruten La Caravane, Zemire et Azor og Richard Coeur-de-lion.

Grétry døde i 1813. Han komponerte ikke en eneste opera etter 1803, og revolusjonen farte ille med hans tidligere rikdom og status, slik det ofte gikk for kunstnerne som hadde tjent det gamle regimet. Men Napoleon gjorde ham til ridder av Æreslegionen og mot slutten av sitt liv ble han restituert til noe av sin fordums storhet. For som komponist var han en av de store - mot slutten av 1700-tallet.

Hør Grétrys overtyre til opera-balletten La caravane de Caire:


Hør også den belgiske sopranen Sophie Karthäuser fra Grétrys opera Cephale et Procris:

fredag 2. desember 2011

William Billings og lyden av gamle dagers jul

Jeg har ved flere anledninger i denne bloggen nevnt en merkverdig fascinasjon som jeg har for det glemte og ukjente. Særlig gjelder dette innenfor musikken. Av den grunn var det jeg for noen år siden over et par interessante innspillinger av julemusikk - amerikansk julemusikk. Og her var det ikke snakk om White Christmas eller Jingle Bells. Nei, dette var musikk skrevet for julen, men med den bibelske julefortelling og 1700-tallets amerikanske korsang som bakgrunn. Dette var musikk fra kolonitidens Amerika, og den var meget vakker og satt iallfall meg i julestemning. Det gjør den den dag i dag.

Det var nemlig sterke musikktradisjoner innenfor mange av de religiøse gruppene som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i de nye koloniene i Nord-Amerika. Salmesang og hymner var viktige musikalske uttrykk for den nyinnflyttede amerikanske befolkningen, preget som mange av dem var av det religiøse liv. Tyske herrnhutere som unitarer, liksom andre dissentergrupper fra Europa hadde med seg sine rike sang- og musikktradisjoner. At det også ble komponert musikk med julen som tema, var jo helt naturlig.

En av kolonitidens siste, og samtidig en av dens største musikalske navn, var William Billings (1746-1800). Han var født i Boston og sin musikalske oppdragelse sto han selv for. Allikevel må samtidens musikktradisjoner, både i hjembyen Boston, som i andre deler av koloniene, ha påvirket ham sterkt. Hans komposisjoner er da også i stor grad koralmusikk, salmer og hymner, og som regel skrevet for fire stemmer. Den religiøse korsangen sto sterkt i amerikansk musikkliv på 1700-tallet. Men Billings skrev også tekster til mange av sine hymner, og allerede i samtiden ble flere samlinger av hans kompisjoner utgitt. Blant dem var The New-England Psalm-Singer fra 1770, The Psalm Singers Amusement (1781) og The Continental Harmonie (1794), og de ble raskt spredd og rask populære i koloniene. Hans hymne Chester ble sågar en av de mer populære, patriotiske sanger i revolusjonstidens Amerika på 1770-tallet.

Sett deg godt til rette. La tankene flyte hen til fordums tiders Amerika, til en jul i Boston eller New England på slutten av 1700-tallet. Jeg håper du kommer i julestemning med William Billings vakre hymne "Shiloh" eller "The Shepherd's Carol". Det gjør iallfall jeg.