torsdag 6. oktober 2011

Opera i medicienes haver

Palazzo Pitti med Boboli-havene. I amfiteateret midt på bildet ble Euridice fremført 6. oktober 1600.
I over fire hundre år har operagenren vært en av de mest bejublede kunstformer innenfor den europeiske kultur. Musikkteateret har vært både til glede og forlystelse, men også vært en kilde til makt og manifestasjon av makten. Det ikke uten grunn operaen var den fremste kunstform i det absolutte monarkis glansdager på 1600- og 1700-tallet.

Jacopo Peri i kostyme
Den opera som blir regnet som den eldste vi har bevart opp til vår egen tid, ble satt opp på denne kvelden i året 1600 i Boboli-hagene i Firenze. Her i Medici-familiens palasshaver sto nemlig bryllupet mellom Maria di Medici og franskekongen Henri IV. Det var en strålende begivenhet, og behøvde noe spektakulært. Og det var Jacopo Peri og Giulio Caccinis opera L'Euridice. Operaen var basert på myten om Orpheus og hans fortvilelse over tapet av Euridice. Historien tok librettisten Ottavio Rinuccini fra den romerske poeten Ovids verk Metamorphoses, og den var som skapt for musikkteateret. Her overvinner Orpheus med musikkens kraft både underverdenens og dødens krefter. Samtidig er historien spekket med mystikk og drømmerier om antikkens paradisiske Arkadia.

Jacopo Peri skal også ha skrevet en opera før Eurdidice, nemlig Daphne i 1597. Også den hentet handlingen fra antikken, helt i tråd med renessansen idealer. Men denne første operaen er bare omtalt, men har ikke overlevd til vår tid. Her er vi i overgangen fra renessansen til barokken, og musikken føles nok annerledes for moderne operalytteres ører. Men spennende, ja det er den. Og hvordan må det ikke ha vært å overvære Peri selv og Francesca Caccini i tittelrollene denne kvelden i Medicienes haver i Firenze.

tirsdag 4. oktober 2011

Keiseren av Sentralafrika

Stormannsgalskap kan ta mange former. Historien kan fremvise utallige eksempler. Keisere og diktatorer fremstår ofte som de mest ekstravagante innenfor genren. Ett av de mest absurde eksempler fant sted for snart trettifem år siden, i det som siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960 hadde vært kjent som Den sentralafrikanske republikk.

4. desember 1977, i en helt storslagen seremoni i Bangui, hovedstaden i det utfattige landet, ble kuppmakeren og generalen Jean-Bédel Bokassa kronet til keiser. Hans keiserlige majestet ble skapt året i forveien, da han innførte en helt ny konstitusjon med seg selv som keiser. Kroningen til en slik mann måtte selvsagt skje med all den pomp og prakt som tidligere tiders konger og keisere hadde kunnet oppvise. Og forbildene hentet Bokassa fra det engang strålende franske hoff. Den tidligere offiseren i de franske kolonitroppene ønsket å fremstå som Sentralafrikas Napoleon, mannen og keiseren som var hans store forbilde.

Alt ble blandet sammen i seremonien. Det var en kroning med alt av Frankrikes gamle royale verdighet og ytre stas og glans kunne fremvise. Musikken, uniformene, kroningssalen, kronen, scepteret - alt i en salig stilblanding. Det var overdådighet og stormannsvanvidd det nybakte sentralafrikanske keiserriket på ingen måte kunne opprettholde. Bare kroningssermonien skulle ha kostet det svært fattige landet 20 millioner dollar, eller nær sagt 1/3 av statsbudsjettet i 1977! Bokassa I fikk da også bare tre år på sin fløyelstrukne keisertrone før han ble styrtet i et militærkupp, støttet av landet han til et så stor grad hadde hentet sin inspirasjon - Frankrike. Sic transit gloria mundi!

Her kan du få se diktatorisk galskap få utfolde seg på det mest absurde! Og ja, det er unektelig noe storslaget og operatisk over det hele - og hvordan kan det ellers gjøres å krone en diktator? Hans keiserlige majestet Bokassa I, keiser av Sentralafrika, etter ønske av det sentralafrikanske folk