torsdag 29. september 2011

Krig om Libya - for hundre år siden


"La Pace Italo-Turca"
Tegning som viser den italiensk-ottomanske fred i 1912
På denne dagen for ett hundre år siden startet en krig om herredømmet over Libya. Men det var ikke en borgerkrig, slik vi har sett i disse dager. Det var snarere en kolonikrig, og en krig om restene av det bleknede ottomanske imperiet. Og den skulle bare vare i litt over et år.

Den italiensk-ottomanske krigen var uttrykk for at Italia, som hadde blitt samlet femti år tidligere, hadde et ønske om å bli med i kolonikappløpet som hadde startet på slutten av 1800-tallet. I løpet av det året krigen varte, frem til 18. oktober 1912, skulle Italia sikre seg de tre gamle ottomanske provinsene Tripolitania, Cyrenaica og Fezzan - akkurat det området som i dag utgjør staten Libya. Allerede et tiår tidligere hadde Italia hintet om ikke dette området burde tilfalle dem, når franskmennene hadde sikret seg Tunisia og britene Kypros, begge gamle ottomanske besittelser.

Den italienske stabsjef
General Carlo Caneva (1845-1922)
Det var motstand i Italia mot krigen, blant annet fra en ung sosialist Benito Mussolini. Forhandlinger for å løse situasjonen ble ledet av Østerrike-Ungarn, men regjeringen i Roma ville ha krig og ville ha kontroll over Tripoli.

Krigen gikk ikke lett for italienerne, selv om både luftangrep med fly og luftskip ble benyttet. Den kostet derimot Italia dyrt i både menneskelige tap og økonomiske tap. Men da styrkene til slutt kom opp i nærmere 150.000 mot tyrkernes i underkant av 30.000 var utfallet til slutt gitt. Den 18. oktober 1912 ble fredstraktaten mellom Det ottomanske rike og Italia formelt undertegnet i Lausanne i Sveits. Italia fikk da kontroll over provinsene som skulle utgjøre Libya, sammen med øygruppen Dodekanesene i det Ægeiske hav. "Europas syke mann" Tyrkia var da allerede kastet inn i en ny og blodig krig om kontrollen på Balkan. 

Mustafa Kemal (senere Atatürk)
og libyske mujaheddin
Alt dette var med på å lede frem til katstrofen i 1914 - den første verdenskrig. Og i Libya kan vi ennå i dag se rester av det italienerne startet denne dagen for hundre år siden.


søndag 25. september 2011

Vive Rameau

Som en operaelsker med en uttalt kjærlighet for den litt eldre del av denne vakre kunstformen, er det ikke til å komme unna dagens mann. I fransk barokkopera er det to navn som lysere sterkere på operahimmelen enn noen andre. Den første var Jean Baptiste Lully, den andre var dagens jubilant, Jean-Philippe Rameau.

Rameau ble født den 25. september 1683. Faren var organist i den franske byen Dijon, men den store operakomponistens barndom kjenner man lite til. Det var da heller ikke snakk om noen vidunderbarn-tilværelse for unge Jean-Philippe.
Faktisk tok karriéren som en av fransk barokkoperas største mestere av før han var femti år, med operaen Hippolyte et Aricie.
Den bragte furore, fordi Rameau våget å benytte nye, moderne harmonier inn  i Lullys genre, tragédie en musique. Men den var den viktigste, og virkelig gode franske opera som var skrevet etter Lullys død i 1687. Så dominerende hadde Solkongens hoffkomponist vært. 

I årene som fulgte kom en rekke operaer og opera-balletter fra Rameaus hånd. Fra de klassiske, mytiske temaer, som Castor et Pollux og Dardanus til det eksotiske og fantastiske i Les Indes Galantes i 1736. Med suksessen kom også kongelig støtte og anerkjennelse, men også fiendskap - blant annet med filosofen Rousseau. Hans siste store verk ble den komiske operaen Les Paladins som hadde premiére i 1760, da Rameau gikk i sitt 77 år. Han døde i 1764 som en av musikkens og operaens virkelig store mestere. Og hans verker settes stadig opp, i hans hjemland Frankrike som ved andre store operahus verden over.



Fra en strålende oppsetning av operaen Zoroastre fra Drottningsholms Stotsteater:

lørdag 24. september 2011

New York for en nøtt!

I disse dager i 1664, ble Den nederlandske republikken og dens vestindiske kompani tvunget til å overgi sin lille koloni i Nord-Amerika. Engelskmennene hadde sett seg lei på nederlendernes tilstedeværelse, og stadig strid mellom dem førte til kravet om overgivelse. Den største byen i kolonien Nova Belgia eller Ny Nederland het Ny Amsterdam - Nieuw Amsterdam. Den hadde blitt en viktig handelsby i løpet av de fire tiårene den hadde grodd frem rundt Fort Amesterdam.

Peter Stuyvesant (c 1612-1672)
Byen Nieuw Amsterdam lå lengst sør på øya Manhattan ved Hudson-elvas utløp i Atlanteren. Her lå den sentralt i forhold til nederlendernes kolonier. Da guvernør Peter Stuyvesant så den nederlandske trikoloren ble firet og det engelske flagget ble heist, måtte han også bevitne at byen skiftet navn. Den ble oppkalt etter kong Charles IIs bror, prins James, hertugen av York. Nederlendernes gamle by fikk  navnet Ny York og bærer det fremdeles. Men først i 1665 ble kolonien endelig overgitt engelskmennene gjennom en fredsavtale.

Det derimot skjedde kun etter at engelskmennene avsto den lille, men uendelig rike øya Run - en av Banda-øyene i Indonesia. Øya var det mystiske opphavet til samtidens mest eksotiske krydder, muskatnøtten. Slik sett skiftet New York eierskap over en liten nøtt!

tirsdag 20. september 2011

Norsk "general" falt i Georgia


Oberst Hans Christian Heg (1829-1863)
Egentlig rakk han aldri å bli forfremmet til general, oberst Hans Christian Heg, som ble skutt på slagmarken den 19. september 1863 og døde av sårene dagen etter. Men Lier-gutten som hadde utvandret til USA sammen med sin familie som elleveåreing i 1840, hadde ført kommandoen over en hel brigade i det fryktelige slaget ved Chickamauga i Georgia. Hadde han overlevd, ville han blitt den eneste nordmann som oppnådde generals grad i denne krigen. Men i kaoset og forvirringen som etter hvert brøt ut blant nordstatstroppene i den tykke skogen dette slaget utspilte seg, ble oberst Heg skutt ned fra hesten han satt på. Et skudd i magen på denne tiden var ensbetydende med døden, og den inntraff da også på et overfylt feltsykehus den 20. september 1863.

Hans Christian Heg var bare én av utallige oberster og regimentssjefer i den amerikanske borgerkrig. Og i denne krigen var det ikke uvanlig at offiserer av hans rang også falt på slagmarken. Men spesielt for oss nordmenn var at dette var en nordmann. Han ble født i Lier i 1829 og kommet til USA som elleveåring og gjort en karriére i årene før krigen. Da den brøt ut ivret han for å verve sine landsmenn til kamp for sitt nye fedreland, og han ble betrodd oppgaven å kommandere over sine landsmenn i et eget norsk regiment – i Amerikas forente staters hær! Regimentet fikk navnet "15th Wisconsin Voluteer Infantry Regiment" og besto nesten utlukkende av skandinaver, og 9 av 10 av dem var utvandrede nordmenn. Da borgerkrigen brøt ut var nettopp delstaten Wisconsin et sentrum for nordmennene som slo seg ned i USA. Senere skulle mange finne lykken eller ulykken lenger vest, i Minnesota og Dakota-statene.

Slagscene fra Chickamauga
Da borgerkrigen brøt ut i 1861 ble derfor mange av nordmennene også vervet og fristet til å kjempe for nordstatene. Det 15de Wisconsin ble stablet på benene i 1862 og kastet inn i noen av denne krigens verste kamper. Tapstallene var forferdelige, både på slagmarken og for de allestedsnærværende feltsykdommene. Bakgrunnen for at nordmennene vervet seg til krigen kunne variere. For noen var kampen mot slaveriet viktig, for andre var det nok de $100 i vervepenger og en fast månedlig lønn på $13, klær og mat som fristet. For atter andre var dette en anledning til å kjempe, og vise av man var klar for å yte noe til sitt nye fedreland.

I slaget ved Chickmauga nord for Atlanta i delstaten Georgia, ble nesten det 15de Wisconsin-regimentet utslettet. Av de nær 800 mann som hadde vervet seg i 1862, kunne bare drøyt 150 stille til kamp den 19. september. Da denne og den påfølgende dagen var over, var det bare få ingen som kom levende fra det. Deres landsmenn og kampfeller lå igjen døde på slagmarken, var blitt tatt til fange, blitt såret eller lå døende på et av de mange sykehusene. Oberst Hans Christian Heg var en av dem som døde her ved Chickamauga-elvens bredd.

torsdag 15. september 2011

Fredrikstad og Sarpsborg - to gode naboer 1000 år?

Det har vært litt stille fra den gamle by i det siste. Men det har skjedde mye spennende. Valg har det vært, og byen Fredrikstad har fylt sine 444 år. I den forbindelse vil jeg komme med noen tanker rundt byjubileer. For byen min er egentlig en by som snart er 1000 år... eller er den det? Er det ikke Sarpsborg som er det?

Kong Frederik II
Hvordan var nå denne historien igjen? Landet var i krig, byen Sarpsborg var svidd ned til grunnen av svenskene og lå som en rykende askehaug oppe ved Sarpefossen. De arme borgerne mente at en flytting av den gamle middelalderbyen ville ha mye for seg, og bønnen fra rådmennene Mads Haraldssøn og Jens Lang ble tatt til følge. Den 12. september 1567 signerte kong Frederik II brevet som tillot flyttingen av byen, og her har den ligget siden det.


Sarpsborg, vår kjære nabo i nord, ble grunnlagt av Olav den hellige i år 1016, iallfall om vi skal ta Snorre på ordet i sine kongesagaer fra 1200-tallet. Byen var et sentrum i middelalderen, dengang landskapet het Borgarsysla. Glomma var hovedåren gjennom datidens Østfold. Skip seilte til og fra byen, og handel, virksomhet og rettutøvelse fant sted i byen. På 1500-tallet var byens plassering blitt begrensende og det var kystområdene som var gunstigst. En utsatt plassering og vanskelige havneforhold gjorde ikke situasjonen bedre. Og da byen ble angrepet og brent i 1567 hadde borgerne fått nok. Man tok skrittet fullt ut og flyttet hele byen til utløpet av Glomma, ned til de fruktbare elveslettene ved gårdene Bruberg og Sigerstad. Her anla man byen på nytt, og kalte den ennå et par år under sitt gamle navn, Sarpsborg. Først i 1569 skulle den opptre under et nytt navn – Fredrikstad - til ære for monarken i København.

Byen ble altså flyttet. Et halvt hundreår senere skulle det samme skje med Oslo. En fryktelig brann herjet byen innunder Ekebergåsen en augustdag i 1624. Domkirken, rådhuset og de viktige sjøbodene, sammen med nesten alle hus i byen, ble flammenes rov. Kong Christian IV bestemte å flytte borgerne innunder de beskyttende kanonene på Akershus, og middelalderbyen Oslo gjenoppsto som festningsbyen Christiania. Historien fra Sarpsborg/Fredrikstad syntes å gjenta seg. For også ved Glomma forble byen og borgerne den samme. Byens privilegier fra middelalderen vedvarte, vel og merke utvidet og bekreftet av stadig nye konger. Men de fulgte hele tiden byen. Kongen ønsket handel og virksomhet ved Glommas utløp. Så der Sarpefossen gav kraft til møllene og sagbrukene, fulgte handels- og utskipningsprivilegiene byen som nå ved elvas munning.

Sarpsfossen omkring 1885
Hva så med Sarpsborg? Området der middelalderbyen lå, ble hetende Gamlebyen. Juridisk skulle den fortsette å høre til byen, altså Fredrikstad. Lenge etter 1567 levde nok minnet om hellige Olavs by i folks bevissthet, men i 1702 rammet en katastrofe. En regntung høst og en mild vinter førte til at enorme kvikkleremasser løsnet innved fossen natten til 15. februar. Et av de største ras vi kjenner til i distriktet vårt var et faktum. Bygningene på herregården Borregaard, liksom nesten hele det gamle byområdet fra middelalderen, skle ut i Glommas brusende vannmasser denne vinternatten.

Den nye byen Sarpsborg, som altså tok i bruk navnet som gikk ut av bruk i 1560-årene, så dagens lys først i 1839. Da fikk bybebyggelsen som igjen hadde vokst frem ved fossen sine kjøpstadprivilegier. "Gamlebyen" skilte fra da av lag med Fredrikstad. Fossen, sagbrukene og sagbruksprivilegiene gav arbeidsplasser og  lysende muligheter for en ny by her oppe. Eierne til Borregaard og Hafslund ønsket byen velkommen, noe byborgerne i Fredrikstad ikke gjorde. Faktisk tok flere her i byen til orde for å flytte den opp til fossen igjen. Men det skulle aldri skje. Bare et par tiår etter at Sarpsborg fikk sin bystatus, kom Fredrikstad til å oppleve en industriell oppblomstring uten sidestykke. Det gav nytt liv og rikdom til byen ved Glommas utløp.

Så hvor gammel er Fredrikstad? 444 år eller snart 1000 år? Sarpsborg skal feire sitt millennium om fem år. Det har de all grunn til. For en by ved fossen ble anlagt av helgenkongen Olav for tusen år siden. Men jeg vil hevde at også Fredrikstad er en viktig del av disse tusen år. For i nesten tre hundre av dem lå byen her ved Glommas utløp, og bare her. Det var hit borgerne flyttet, det var hit privilegier, handel og virksomhet fulgte med mens minnet om den gamle byen svant hen. Men det forble virksomhet oppe ved fossen, og det var med utgangspunkt i fossens kraft at 1800-tallsbyen Sarpsborg oppsto. Men det var en ny by.

Med historiens brilleglass kan vi se at Sarpsborg og Fredrikstad er uløselig knyttet sammen med hverandre. Selv om vi har våre krangler og uenigheter, både i det politiske liv som på fotballbanen, så er ikke det mer enn gode søsken skal og bør ha. Men vår historie og sannsynligvis vår fremtid er tett sammenvevd. Kanskje vil tiden vise at vi atter føres sammen igjen?

(Denne artikkelen ble trykket i Fredriksstad Blad 13.09.2011)