onsdag 30. mars 2011

Vauban - solkongens festningsarkitekt


Festningsbyen Neuf Brisach i Alsace

Tidligere har jeg omtalt både hagearkitekter og operakomponister som behaget solkongen Ludvig XIV. Dagen i dag tenkte jeg å vie til hans fremste festningsarkitekt - den berømte Vauban. Bakgrunnen er selvsagt datoen. Den 30. mars 1707 døde nemlig den fremste arkitekt bak de mange festninger og festningsbyer som skulle sikre den lange, men viktige østgrensen til Ludvigs ekspanderende kongerike.

Sébastien Le Prestre de Vauban, ble født i en liten by i Burgund over sytti år tidligere, i 1633. Etter en fattig barndom, og en militær karriére som hadde ført ham inn i opprørshæren mot Ludvig XIV, skulle etter et kort fangenskap bli en meget lojal kongelig embetsmann og en viktig støttespiller for Frankrikes solkonge. Vaubans lysende karriére som ingeniør kom til fulle frem i Ludvig XIVs mange kriger mot Frankrikes europeiske nabostater. Vauban både utvidet og ombygde festninger og festningsbyer, over 300 i tallet i løpet av et halvt hundreår. Men han var også kjent for sin innsikt i hvordan man skulle innta de samme bastionfestningene, og ledet en rekke beleiringer for solkongen.

Jeg bor jo selv inne i en bationfestning, nemlig festningsbyen Fredrikstad (også kjent som Gamlebyen). Nå hadde ikke Vauban noen ord med i laget da den ble bygd. Arkitekten her var den nederlandske festningsingeniør Willem Coucheron. Men idéene bak både Fredrikstad, slik den ble oppført fra 1660-tallet, og Vaubans mange festninger, var de samme. Kanoner plassert på bastioner, kanonplattformer, pekende utover, i intrikate vinkler, skulle holde fienden på trygg og god avstand. De skulle være det rådende forsvarssystem i Europa i flere hundreår. Og ennå i dag står noen av dem tilbake.

Så i dag skal jeg minnes Vauban mens jeg spaserer en tur på vollene etter jobb. Samtidig vil jeg oppfordre alle til å besøke denne lille perlen av en festningsby - Fredrikstad. Festningsverkene ligger der nesten urørt siden 1600-tallet, og ville vært svært så gjenkjennelige for solkongens festningsarkitekt - Vauban!


søndag 27. mars 2011

Karibien og Fredrikstad

Fort Christiansborg i dagens Ghana
I et imperium som det dansk-norske, er det spor å finne av dets regenter over store deler av verden. Nå ble ikke vårt imperium det største, det var vel snarere tvert imot. Allikevel styrte monarkene og byråkratene i imperiehovestaden København over besittelser fra Karibien i vest til India i øst. Norske og danske sjømenn bemannet en betydelig handelsflåte som sørget for forbindelsene. Eksotiske varer fra det fjerne østen, slaver fra Vest-Afrika og sukker fra Jomfruøyene, sørget for rikdom og status for det lille nordiske imperiet.

Men har dette med dagen i dag å gjøre? Og hva er forbindelsen mellom Fredrikstad og de karibiske øyer? Jo, som seg hør og bør måtte måtte jo de eneveldige monarkene og deres nærmeste familie få sin del av både kolonial så vel som militær ære. En av dem var kong Christian Vs gemalinne, som døde denne dagen  i 1714.

Charlotte Amalie
Dronning Charlotte Amalie var født i den lille tyske staten Hessen-Kassel som datter av landgreve Wilhelm VI. Hun kom til Danmark for å bli gift med den eneveldige kong Frederik IIIs sønn Christian i 1667. Hennes forbindelse til Fredrikstad knytter seg til festningen, som hennes svigerfar hadde beordret påbegynt fire år tidligere. Den nord-østre bastionen i den lille byfestningen ble beæret med hennes kongelige navn - og bærer det ennå i dag - Charlottes bastion.

Charlottes bastion
Så var det dette med Karibien. Og forbindelsene mellom Fredrikstad og de gamle dansk-norske besittelsene der, kan synes å ha strukket seg til lite annet enn det merkantile. Med i likhet med festningsbyens bastion, ble hovedstaden på den danske koloniøya St. Thomas oppkalt etter dronningen. Og også den bærer fremdeles hennes navn - Charlotte Amalie.

Men kuriøst nok er det enda en forbindelse mellom Karibien og Fredrikstad. Selv om jeg synes byen er rett så eksotisk, så kan det knapt måle seg med navnet den danske tolltjenestemann Carisius gav på sin gård her i byen, da han flyttet hit etter å ha vendt hjem fra Karibien på slutten av 1700-tallet . Han kalte den St. Croix - til ære for den karibiske paradisøya han hadde forlatt. Navnet lever i beste velgående i byen.    

fredag 25. mars 2011

Johann Adolph Hasse - 1700-tallets operamester?

For over tre hundre år siden ble Johann Adolph Hasse født utenfor den gamle hansabyen Hamburg. Trolig klinger ikke navnet umiddelbart velkjent. Men for meg er Hasse en av disse glemte, engang berømte og spennende personlighetene fra forgangne tider.

Johann Adolph Hasse var komponist, faktisk en av 1700-tallets mest kjente og mest elskede innenfor sin genre. Il Sassone, sakseren som han kjærlig ble kalt i Italia, skrev mest for operascenen, selv om han også skrev sakrale verk. Det finnes flere vakre oratorier og blant annet et mektig Salve Regina fra hans komponerende hånd. Men hvis han skal være kjent for noe i dag, så er det som komponisten som bragte opera seria-genren til sitt mest fullkomne. For Hasses verk fulgte konvensjonene, reglene for hvordan en opera egentlig skulle være. Her var helter og heltinner, kunstferdig utspjåket med alt fra skinnende brystpanser til strutsefjær - en Lady Gaga verdig. Her var det korpulente kastrater og unge så vel som aldrende primadonnaer som sang uendelig vakkert. Hasse skrev arier som krevde en stemmeprakt og en stemmekontroll som bare de fremste utøvere kunne mestre. Halsbrekkende virtuosarier på rekke og rad - selvsagt avbrutt av de påkrevde resitativ-partiene, fortryllet et europeisk operapublikum.

Carto Broschi - Farinelli
Og Hasse brukte og skrev for de beste. Kanskje mest berømt av dem alle var den italienske kastratsangeren Carlo Broschi - bedre kjent som Farinelli. Hans stemmeprakt, utrykksfullhet og vokale utholdenhet, blandet med hans seksuelle ambivalens, skal ha vært så slående at mer enn én uskyldsren adelsfrøken dånte under vekten av hans virtuose ariebravur.

Komponistene, slike som Johann Adolph Hasse, kunne aldri drømme om samme sjernestatus som de store kastratene eller kvinnelige primadonnaene. Men Hasse giftet seg med en av dem, Faustina Bordoni. Selv om hans operaer var umåtelig populære, møtte de snart sin undergang. Med reformbevegelsen innenfor operakunsten, med Gluck som den fremste representant, var det nettopp alt det som Hasse hadde bragt til sin fullkommenhet - de skjematisk oppbygde, ja nesten forutsigbare operaene, med heroisk innhold - som reformistene angrep og ville bort fra. Så allerede fra 1770-årene var Hasses berømmelse nedadgående, og snart forsvant engang så berømte operaer som Artaserse eller Cleofide fra scenen. I dag er kuriosa. Hasse selv skulle allikevel nyte stor aktelse i den europeiske musikkverden helt til sin død i 1783.

Det tyske kontratenoren Andreas Scholl synger arien "Pallido il Sole" fra operaen Artaserse fra 1730.

søndag 20. mars 2011

VOC


Globale organisasjoner eller selskaper er ikke et nytt fenomen i vår tid. Et av de største, rikeste og mektigste ble opprettet den 20. mars i 1602, nemlig VOC, eller Vereenigde Oost-Indische Compagnie (Forente Ostindiakompani). Fra sitt hovedsete i Amsterdam forvaltet, man kan nesten si regjerte, de sytten herrer på toppen av det enrome selskapet et handelskompani som samtidig var en kolonimakt i seg selv. De forvaltet Nederlands storhet på 1600-tallet. Samtidig var kompaniet et forløper til våre dagers moderne aksjeselskaper, hvor innskyterne mot begrenset risiko, og begrensede innskudd, kunne håpe på enorme gevinster. 

Opprettelsen i 1602 kom som en følge av engelskmennenenes East India Company som ble startet et par år tidligere. De enorme rikdommene som lå i Ostindia, altså i Det fjerne østen, var fenomenale sett med europeiske øyne. Dette var de koloniale handelsimperienes tid, ulik imperialismen på 1800-tallet, hvor det utviklet seg et kappløp om å kappe mest mulig land til sitt imperium. Da var britene best i klassen! 
På 1600-tallets var det Østens rikdommer som lokket. Silke og porselen fra Kina var ettertraktet. Det var også te fra India. Men fremfor alt var det krydder - eksotiske, velluktende og velsmakende "krydderier" som kunne live opp europeernes litt triste og etter manges mening ganske smakløse menyer. Pepper, kardemomme eller kanel, og kanskje den merkeligste og mest fantastiske av dem alle - muskatnøtten - ble lastet i handelsskipene og fraktet tusenvis av mil tilbake til Europa. Kampen om herredømmet i Ostindia og makten over krydderhandelen, førte til mer enn én krig. Hele kolonier skiftet hender for å skaffe tilgangen til både den merkelige muskatnøtten, såvel som andre lekre krydder. Menn som Jan Pieterszoon Coen sørget for at nederlandske VOC ble en makt i Det fjerne østen.

Jan Pieterszoon Coen
Generalguvernør i VOCs
Ostindiske handelsimperium
VOC ble opprettet for å spre risiko ved de vanvittig kostbare ekspedisjonene til Østen. Samtidig sikret kompaniet eierne, partshaverne solide inntekter, og Nederland en mektig borgerstand. I kamp med andre kolonimakter var det langt fra bare handelsskip som kompaniet utrustet. Krigsskip og befestede handelstasjoner skulle sikre nederlendernes makt og innflytelse i Det fjerne østen. Batavia, våre dagers Jakarta, skulle bli deres viktigste base kun få år etter opprettelsen av kompaniet i 1602. Og her skulle det nederlandske overherredømmet over Indonesia vare helt til 1949. 

Kompaniet skulle derimot ikke overleve lenger enn til år 1800. Da gikk det engang søkkrike handelskompaniet konkurs. Tiden hadde løpt fra denne gamle typen selskaper. Europa var kastet ut i de ødeleggende napoleonskrigene, og Nederland slapp heller ikke unna. Men i et par hundre år hadde VOC brakt rikdom og makt til Nederlands selvbevisste og søkkrike borgerstand.





torsdag 17. mars 2011

"When I am laid in Earth"

Det er kvelden før kvelden. I morgen på disse tider sitter jeg nok dypt henført, i en mer eller mindre komfortabel stol i den ærverdige gamle Opéra Royal i Versailles. Her skal jeg se og lytte til Henry Purcells fortryllende lille opera Dido og Æneas. Et musikalsk verk som trolig først ble oppført på en pikeskole i London, som denne kvelden blir forflyttet til de franske kongers gamle operasale. Men avstander kan være så mangt, for det som blir presentert er intet mindre enn det romerske rikes opphavsmyte. Om mannen Æneas, som Vergil sang om - og om den afrikanske dronning, skjønnheten Dido. I morgen kveld har de vandret til Versailles. Slik er det i operaen verden.

Hva er nå dette for opera? Selv om mine lesere kanskje ikke har det nære forholdet til 1600-tallets operakunst, som vil nok noen med en viss kjennskap til den, nok tenke at dette var uendelig lange og kompliserte affærer. Et plott så intrikat at de halve kunne være nok, med fortellinger om helter og heltinner, blandet med den dypeste tragedie og burleske komedie. Her var det allegorier og metaforer opp og i mente - alt i et salig, fargesprakende potpourri. For mange kan nok bare det å følge en Wagner-opera i fire timer  være en prøvelse, men hva er nå ikke det mot en ekte Monteverdi-opera? Slik tenker nok noen.
Jeg mener snarere at en 1600-tallsopera, i de rette omgivelser og med den rette stemningen, må ha vært fullstendig magisk!

Hva så med Henry Purcells lille, og ganske så korte, opera fra 1688? Ja, kanskje den egentlig ikke er en skikkelig opera? For den har noe som nesten hentyder til komiske syngespill slik de fremstår i århundret som skulle følge. Men her er nok av tragedie også. Purcell og hans librettist Nahum Tate spilte nok også på kongelige allegorier. Forholdet mellom de elskende Dido og Æneas kunne tolkes som om det skulle hylle ekteskapet mellom den engelske prinsesse Mary og hennes hollandske ektemann, Willem av Oranien. Eller kanskje det derimot henledet på den "villfarne" katolske kong James II?

Men populær har den ikke alltid vært. Etter noen få oppførelser mellom 1688 og 1705 forsvant den fullstendig fra operascenen til den ble "gjenoppdaget" i 1895 til tohundreårsmarkeringen for Purcells død. I dag dukker den fra tid til annen opp på scener verden over - historien om Æneas og Dido. Og i morgen, i Versailles.

Den vakre arien "When I am laid in Earth" - Didos klagesang - her med Malena Ernmann:

tirsdag 15. mars 2011

Også du, Brutus?

Hva Gaius Julius Caesar sa til Brutus denne dagen i år 44 f. Kr, skal være usagt. Kanskje sa han som Shakespeare ville ha det til: "Et tu, Brute? - også du, Brutus?". Kanskje ble det heroisk deklamert mens han åndet ut på trappen til det romerske senatet. I alle tilfeller skulle det ha vært hans tidligere venn Brutus som stakk ned den mektige generalen og diktatoren, med en rekke knivstikk som skulle vise seg å bli dødelige. De gjorde denne dagen - Idus Martii som de gamle romerne kalte den, berømt og beryktet for ettertiden. Men Marcus Junius Brutus var ikke alene om attentatet. Det var et mektig parti av senatorer og politikere som sto bak komplottet, og målet var å gjenopprette den frie romerske republikken de mente Caesar hadde stjålet fra dem.

John Wilkes Booth (v) - Lincolns drapsmann
 i en oppsetning av Shakespeares Julius Caesar  
Det var som romersk general Gaius Julius Caesar hadde kjempet seg vei mot maktens tinder. I løpet av et par tiår i forkant av den skjebnesvangre marsdagen hadde han kriget, kjempet og slåss seg vei gjennom store deler av Europa. Han hadde nedkjempet gallerne i dagens Frankrike, han hadde slått mektige rivaler innad i det romerske maktapparatet, som den mektige Pompeius. Og på klokelig vis hadde han manøvrert seg slik i det politiske livet på 50- og 40-tallet f.Kr at han ble stående igjen som enehersker. Det var en bragd i et svært så brokete og farlig politisk landskap i den sene, og raskt døende romerske republikken. Men med støtte fra sine legioner og lojale støttespillere hadde Caesar klart det. Men av den grunn fikk han også fiender - mange fiender.

Keiser Augustus
Selv om han var diktator, utropte Caesar aldri seg selv til keiser - det på tross av at navnet hans for all fremtid skulle bety nettopp det. Nei, Caesar valgte å bli diktator, en gammel romersk institusjon. Men der hvor tidligere tiders romere, kanskje med Sulla som det fremste eksempel, bare var diktatorer for kortere perioder, valgte Caesar å bli det på livstid. Da han også la opp til store reformer som skulle endre kursen til det romerske imperiet, ble han ansett for å gjøre seg til konge - REX - noe av det mest forhatte republikansk-sinnede romere kunne tenke seg. Men det rakk han aldri å bli, før han ble stukket ned på senatstrappen denne 15. mars.

I stedet skulle det bli Caesars adoptivsønn, Ocativan som skulle videreføre reformene og Caesars tanker. Men han klarte også å samle og stake ut en kurs som gjorde det romerske imperium til et av de mest stabile og mektige riker verden har sett. For det var under hans styre at det romerske rike ble keiserriket med stor K. Octavian ble dens første keiser - han fra juleevangeliet - nemlig Augustus, eller Gaius Julius Caesar Octavianus Augustus.

lørdag 12. mars 2011

Solkongens hagearkitekt


André le Nôtre, som ble født på denne dagen i 1613, var arkitekten bak ett av verdens mest praktfulle hageanlegg - Les Jardins de Versailles, hagene rundt solkongens eventyrslott i Versailles. Le Nôtre skapte også en rekke andre hageanlegg rundt franske slott, og hans stil var ettertraktet og ble kopiert over hele Europa. Dette var den formelle franske hagearkitekturens glanstid - og André le Nôtre var dens ypperste representant.

Han hadde forfedre å slektes på i gartnerfaget. Både hans far og farfar hadde arbeidet med Tuileries-hagene i sentrum av Paris, hvor også André skulle arbeide en periode. Men det er hagene i Versailles han uløselig knyttes til, et arbeid som begynte for 350 år siden.

Om noen dager skal noen venner og jeg til solkongens palass. Vi skal se en forestilling i slottets gamle operahus, nemlig Henry Purcells fortryllende lille opera Dido og Æneas, slik det passer seg på et sådant sted. Men når vi er her, må vi også benytte anledningen til å spasere i hagene, la oss forundres og overveldes av hagens utallige magiske fontener. Vi kan vandre i de mystiske labyrintene som ble oppført etter André le Nôtres intrikate skisser. Eller vandre ned til det magnifike Grand Bassin, hvor solkongen i sin tid holdt de mest utsøkte og storslagne fester. Le Nôtre skapte et hageanlegg skapt for å overvelde, og det var i en skala verden aldri før hadde sett. De var skapt for en konge hvis ambisjoner overgikk enhver annens. Men hagene ble fantastiske - og  de ligger der den dag i dag.

Og er man operaentusiast og snart skal til Versailles, er det som alltid på sin plass med litt musikk som passer til anledningen. Denne gang intet annet enn Jean Baptiste Lullys Te Deum  - pompøst så det holder, helt i tråd med palasset, solkongen og le Nôtres spektakulære hageanlegg!


torsdag 10. mars 2011

Mozarts skribent drev bokhandel i New York

Lorenzo da Ponte, eller Emanuele Congliano som han egentlig het, var italieneren som skrev librettoene til tre av Wolfgang Amadeus Mozarts mest berømte og fantastiske operaer. Han flyttet derimot fra Europa til USA for å slippe unna gjeld, og for å søke lykken da hans stjerne falmet i Wien etter keiser Joseph IIs død i 1788. I den nye verden forsøkte han seg både som italiensklærer, kolonialhandler og bokhandler. Samtidig var han mannen som introduserte et amerikansk publikum for operakunsten, og gjorde suksess med å turnere med musikk fra Rossinis operaer. Lorenzo da Ponte ble født på denne dagen i 1749 og døde nesten nitti år gammel i New York.

Da Pontes navn er derimot uløselig knyttet til operaens verden, og fremfor alt Figaros bryllup, Così fan tutte og Don Giovanni. Samarbeidet med det musikalske geniet frembrakte tre av operalitteraturens mest helstøpte og fortryllende verker. Og de er like populære i dag, godt over to hundre år etter at ble uroppført. Selvsagt er Mozarts musikk fantastisk, men da Pontes librettoer spiller også en vesentlig rolle for at de har holdt stand på operascenen til i dag.

Men da Ponte skrev ikke utelukkende for Mozart. Han skrev librettoer for flere av tidens mest fremragende komponister som Martín y Soler, Christoph Willibald Gluck og Antonio Salieri. Sistnevntes opera Axur ré d'Ormus var en stor suksess i Wien, og avslutningsscenen fikk en meget kort "renessanse" i filmen Amadeus fra 1984. Og faktisk begynte da Ponte å skrive operaen Così for Salieri, som derimot valgte å fullføre et annet prosjekt først - så ble det Mozart som skapte et mesterverk ut av den.


Lytt og nyt:
Mozart Le Nozze di Figaro - Patricia Petibon synger arien "Deh vieni, non tardar"
Antonio Salieris Axur re d'Ormus - finale

tirsdag 8. mars 2011

Da Sørstatene hersket på havene

Egentlig het båten USS Merrimack. Den hadde tilhørt den amerikanske marinen og var bygd som en damp- og seildrevet fregatt i 1854. Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, og delstaten Virginia rev seg løs i april det året, ble skipet senket samtidig med at nordstatstroppene overgav den viktige marinebasen Gosport ved Portsmouth i nærheten av Norfolk i Virginia. Men Merrimack skulle bli langt mer berømt under et annet navn, nemlig som panserskipet Virginia.

Det hadde seg slik at etter at de blåkledte hadde forlatt marinebasen, etterlot de en inntakt tørrdokk, og selv om fregatten Merrimack var senket og brent, lå den ikke dypere enn at den kunne heves. Fra Richmond bestemte Stephen Mallory, Jefferson Davis' marineminister, at på Merrimacks kjøl skulle Sørstatenes første og mest berømte panserskip - CSS Virginia bygges. Den ble kledd med jernplater og bestykket med 12 kanoner.

Den 8. mars 1862 seilte skipet mot Hampton Roads utenfor Norfolk. Virginia seilte samtidig til sin berømmelse og sitt gloriøse nederlag. Ett av Sørstatenes viktigste mål med sin marinesatsing var å åpne hull i den kvelende nordstatsblokaden av Sørstatenes havner og kystlinje. Sakte men sikkert ville den kvele opprøret i sør og tappe konføderasjonen for ressurser. Virginia skulle åpne et slikt hull, og senke blokadeskipene som lå på Norfolks red.

Slaget ved Hampton Roads begynte samme dag. I løpet av kvelden var nordstatens marine blitt foreldet. Det panserkledte monsteret senket først fregatten USS Cumberland og presset så USS Congress inn på en grunne hvor hun overgav seg. USS Minnesota ble angrepet, men klarte seg denne første dagen. Det hadde hun ikke gjort den neste, hvis ikke nordstatenes første panserskip - det berømte USS Monitor hadde ankommet i løpet av kvelden. Den merkelige skapningen av en skip, tegnet av den svenske ingeniøren John Erickson, tok opp kampen med Virginia dan 9. mars. Det endte uavgjort, men Sørstatenes første panserskip trakk seg tilbake til basen i Portsmouth.

Da nordstatstroppene tok Norfolk, Virginia i begynnelsen av mai 1862, ble det bestemt at CSS Virginia skulle ødelegges for ikke å falle i de blåkledtes hender. Den 11. mai ble hun sprengt i luften, og den korte, men viktige karrieren var over. Men en kort dag i mars 1862 hadde Sørstatene hatt en av verdens mest moderne mariner!