fredag 28. januar 2011

Paris har falt!

Det kunne iallfall de preussiske generalene melde hjem til Berlin den 28. januar 1871. Den mer enn fire måneder lange beleiringen av Frankrikes hovedstad var over, og med det var den tysk-franske krig i praksis over. En av Europas største byer, hovedstaden i det franske keiserriket, hadde falt til de samlede tyske styrkene. Det var en enorm prestisjeseier for den preussiske kansler Otto von Bismarck, og ledet frem til samlingen av Tyskland. I det store bildet ledet denne dagens hendelser også frem mot 1900-tallets katastrofale verdenskriger.

De franske troppene inne i Paris, flere hundre tusen mer eller mindre regulære og irregulære tropper, forsøkte gjentatte ganger å bryte seg ut gjennon de massive preussiske linjene. Det siste forsøket ble foretatt vest for byen den 19. januar 1871, men uten hell. Interne stridigheter i den tyske overkommandoen hadde lenge forhindret større bombardement av byen, i frykt for store sivile tap. Men da rikskansler Bismarck endelig fikk sin vilje gjennom, og det massive beleiringsskytset ble rettet inn mot byen den 25. januar, skulle det bare gå et par dager før franskmennenes motstandvilje endelig var knekt.
Brandenburger Tor illuminert
etter seieren ved Sedan i 1870

På dagen i dag, for 140 år siden, fikk altså general Joseph Vinoy den lite misunnelsesverdige oppgaven å overgi Frankrikes hovedstad til preusserne. Et par måneder senere ble styret av Paris overtatt av den berømte Paris-kommunen, men se det er annen historie...  

torsdag 27. januar 2011

Idomeneo og et øyeblikk i musikken

Mozart
Noen ganger - noen ganske få og ytterst fantastiske øyeblikk - kan musikk føles som noe utenomkroppslig. Du lever deg fullstendig inn i musikken, gripes av den på en uforståelig måte og løftes opp i en annen sinnstilstand. Følelsen er fantastisk, ja kanskje den rett og slett er guddommelig? Man føler seg som i ett med musikken.

Jeg tror mange har det slik, og uten å skulle påberope meg noen musikkfilosofiske eller nyåndelige evner, så tror jeg det er noe guddommelig i musikken. Avhengig av den man er, og derfor hvilken musikk man føler sterkest for, så tror jeg vi alle kan føle slik. For meg er det den klassiske musikken, og fremfor alt operaen som ligger meg nærmest. For musikk er en svært viktig del av mitt liv. Jeg lytter ofte og mye, men bare noen ytterst få ganger har jeg fått oppleve denne ekstraordinære følelsen av å bli fullstendig grepet inn i musikken. Det kan skyldes utførelsen, den vakre stemmen som synger, ett instrument som lyder fantastisk eller så er det helheten. Og de ytre omstendighetene må nok også være riktige for å oppleve det.

Anton Raaff som
Idomeneo i 1781
Et av disse øyeblikkene ble meg til del nettopp i operaen. Det kom over meg under en oppsetning av Mozarts dramatiske opera seria "Idomeneo" ved det strålende operahuset Theater an der Wien i musikkhovedstaden Wien. I andre akt synger kong Idomeneo bravurarien "Fuor del mar" - i klassisk opera seria-stil. Mozarts balanse mellom det dramatiske og det vakre, blandet med solistens egen improvisasjon, gjorde ett uutslettelig inntrykk på en ung og blivende opera-elsker. Jeg satt som fjetret. Kong Idomeneos raseri og fortvilelse, med alt av 1700-tallets pompøsitet og nesten komiske bravur, var blitt kastet over publikum og meg. Ikke vet jeg om de andre i salen denne kvelden i Wien følte det samme som meg. Kanskje - kanskje ikke? 

Nå har jeg senere hatt gleden av å nyte mye annet fra den enorme operalitteraturen. Og selv om arien "Fuor del mar" på langt nær er Mozarts mest berømte arie, og neppe hans mest fullkomne heller, så gav den meg et øyeblikk i musikken - et slikt øyeblikk av guddommelighet i kunsten som vi noen ganger - noen ganske få ganger - får oppleve i løpet av et liv!

Hvilken arie er det? Her kan du høre den med Richard Croft og Freiburger Barockorchester i René Jacobs alldeles glimrende versjon: http://www.youtube.com/watch?v=YClhoUYlIBg

onsdag 26. januar 2011

Fredrikstad og fremtiden - en historikers syn på saken

Bør historikere ha en stemme i samfunnsdebatten? Kan vi bringe kunnskap inn i viktige fora, inn der hvor det legges premisser og retningslinjer for hvordan vi lever og skal leve våre liv? Inn i politikken?

Fredrikstad 1884
Ja. Historikere sitter på viktig kompetanse. Historisk kunnskap er viktig på mange felt, men jeg skal ta for meg ett som opptar meg sterkt, nemlig utviklingen i min kjære by Fredrikstad. Nå har jeg allerede uttalt et kjærligsforhold til denne byen. Hvordan den har utviklet seg opp gjennom historien, og hvordan den skal utvikle seg i fremtiden, er saker som ligger mitt hjerte nær. Og i kveld har jeg fått mulighet til å snakke om akkurat dette på årsmøtet til Fredrikstad Venstre - som også er mitt parti.

Denne byen med sin gamle bydel innenfor festningsmurer, sin nærhet til havet, til Glomma, sin industrihistorie, sin spennende arkitektur og kultur har så mye å by på. Jo, den har røttene godt plantet i historien, men er samtidig en vital og levende by. Og den har samtidig sine mange utfordringer. Den gamle festningsbyen, som er helt unik og vi alle mener må bevares, har også en søsterbydel på den andre siden av Glomma. Den har opp gjennom tiden blitt mer stemoderlig behandlet, kanskje ufrivillig, og kanskje som et resultat av en by hvis ambisjoner og visjoner for sin egen utvikling ikke alltid har stått i et riktig forhold.

 Vestsiden - tuftet på den forstaden til Fredrikstad som oppsto på begynnelsen av 1700-tallet - har lenge vært det kommersielle sentrum i byen. Selv fra byens tidligere liv som en sjøfartsby, var det her handelen foregikk. Fra midten av 1800-talllet ble denne delen av byen også det befolknigsmessige tyngdepunkt. Med den voldsomme veksten i indstrien - for Fredrikstad ble virkelig en av Norges store industribyer i siste halvdel av 1800-tallet - økte folketallet i den engang litt søvnige handels- og sjøfartsbyen til det mangedobbelte. Nye byområder vokste frem. Trehusbebyggelse og arbeiderstrøk i industriens nærhet har vært, og er, en markant del av Fredrikstad og dens omegn. Dette medførte også at byen fikk et tydelig arbeiderpreg, og frem mot begynnelsen av 1900-tallet utviklet byens seg til både å bli en sosialt og økonomisk lagdelt by. Samtidig fremsto den også som en ekspansiv og selvbevisst by. Dette viser seg tydelig i arkitekturen, og Vestsiden av byen fremstår i dag med strålende eksempler på bygninger fra senempiren, klassisismen, jugend, funkisen og modernismen.

Det Fredrikstad vi møtes av i dag er et resultat av de lange historiske prosessene som har vært med å forme byen. Byens arkitektur og utseende og dens befolkning kan vi spore røttene til i byens historie. Fredrikstad av 2011 er ikke lenger noen industriby. Vel finnes ennå noe mindre industri, småbedrifter og handelsvirksomhet, men som så mange andre byer i landet vårt, har Fredrikstad blitt en by som lever av servicefunksjoner. Det gjør noe med hvordan vi selv oppfatter byen, og hvordan den preger vår identitet som borgere av denne byen.

Hvordan skal Fredrikstad formes for fremtiden? Hvordan skal byen se ut og hva skal den være? Dette er viktige spørsmål som byens politkere, samfunnsengasjerte kjøpmenn, industrigründere, akademikere, landskapsarkitekter, studenter, arkitekter, kvinner og menn - kort sagt byens borgere må tenke gjennom. Jeg mener et viktig grunnlag for byens videre utvikling må være å fundere den i samforståelse med det historiske fundamentet til denne byen. Her finner vi nemlig kjernen til vår identitet. I dette bildet spiller nettopp historikeren en viktig rolle!

Dette er en viktig sak, og en sak jeg kommer til å vende tilbake til - mange ganger!

søndag 23. januar 2011

Che farò senza Euridice?

Hva skal jeg gjøre uten Euridice? Nå har ikke jeg noen Euridice i mitt liv, men jeg har vært og hørt Glucks opera "Orphée" i operaen. Mangt og meget kan sies om oppsetningen, men myten som Gluck og hans librettist Ranieri de Calzabigi skrev operan over i 1762 er fascinerende og mytisk. Den sier noe om menneskers fortvilelse og håp.

For det er en knust, fortvilt hyrde vi hører synger den vakre arien "Che farò...?" eller "J'ai perdu mon Eurydice" som den heter i den franske versjonen. Operaen nærmet seg slutten, og han hadde sett sin elskede Euridice dø to ganger og alt håp syntes ute! Nå lurer du kanskje på hvordan det går an å dø to ganger, men i antikkens myter, liksom i operaer, er det fullt mulig. Etter Euridices død var hennes elskede Orpheus utrøstelig, selv i det mytisk vakre Arkadia. Men så finnes det også botemidler for slike tilstander i operaens verden, og oftest ved at vennligsinnede guder trer inn i handlingen. Allikevel skjer det sjelden uten å sette hovedpersonen på prøve.

Hvem andre enn Amor kunne vel være denne guddommen som kom Orpheus til hjelp i nødens stund. Med gudenes tillatelse skulle Orpheus lov til å reise ned til underverdenen, til selveste dødsriket for å hente sin Eurdice tilbake. Men dette måtte skje på én betingelse - han fikk ikke under noen omstendigheter se på sin elskede før de to atter var oppe i de levendes verden igjen. Gjorde han det, ville hun være død for alltid!

Ferden til Hades var lang og farefull. Men med hjelp av sin lyre og sin uendelig vakre røst klarte Orpeus til å blidgjøre dødsrikets voktere, og få slippe inn. Her fant han sin Euridice, og lykkelig for å se sin elskede igjen, ble hun med ham tilbake til de levendes verden. Men at Orpheus nektet å se på henne tok hun som et tegn på at han ikke lenger elsket henne. Hun ville i stedet vende tilbake til de dødes verden. I fortvilelse og mismot klarte ikke Orpheus å stå imot - han snudde seg - og Euridice sank atter en gang tilbake til dødsriket.

Alt var over... eller? Neida, ikke i operaens verden. For en opera på 1700-tallet, selv Glucks reformopera, måtte ende godt. Publikum forventet at det gode skulle vinne - og i Calzabigis versjon fikk Orpheus-myten sin lykkelige og triumferende slutt. Med det storslåtte korpartiet "Trionfi Amori" - i lovprisning til Amor, kjærligheten - kunne alle gå hjem fra operahuset i trygg forvissning om at det gode og kjærligheten hadde seiret i det lykkelige Arkadia.

Men i de levendes verden? Vel, det får hver og en tenke for seg selv...

onsdag 19. januar 2011

Antonio Salieri - en hyllest

Jeg har sansen for det litt grå og anonyme. Jeg pirres av dem som historien har funnet det for godt å glemme - eller gjemme. Akkurat en slik person er Antonio Salieri (1750-1825). En gang musikkens mester i 1700-tallets musikalske høyborg, keiserhovedstaden Wien. I dag mest kjent som den mørke skikkelsen som i smug drev Mozart inn i sin død. Det vil si, for dem som faktisk husker ham, slik han ble gestaltet av F. Murray Abraham i den Oscar-belønnede filmen "Amadeus" fra 1984. Faktum er at Salieri i løpet av sin karriere skrev nærmere 40 operaer, foruten oratorier, symfonier, konserter og mer. Han var keiser Joseph IIs personlige hoffkomponist og kapellmester fra 1788 helt til 1824, året før han døde. Og han hadde ikke noe å gjøre med Mozarts død. Den klarte han helt fint selv.

Når dette er sagt, så elsker jeg Mozarts musikk. Jeg tror knapt nok vakrere, mer mesterlig musikk noensinne er skrevet av mennesker. Jeg har sågar en meget god venn som i fullt alvor mener Constanzes halsbrekkende arie "Marten aller Arten" fra "Bortførelsen fra Seraillet" må være skrevet av Gud selv. Og jeg er tilbørlig til å være enig med ham. Iallfall fikk den godeste Wolfgang en solid slump guddommelig talent, og visste å benytte seg av det til musikkens beste.

Salieri derimot er glemt. Siden jeg så filmen Amadeus for første gang, på en pinnestol på min gamle barneskole, ble jeg fascinert av denne mannen. Nå skulle det gå mange år innen jeg så filmen igjen. Men da så skjedde, slo fascinasjonen igjen ned i meg. Og musikken? Fantastisk. Og det er ikke til forkleinelse for den godeste Mozart. Den er fremdeles guddommelig. Men det slo meg at Salieri også var en mesterlig komponist, men sans for gode harmonier, for sarte melodier så vel som det nesten i overkant pompøse. Nå kunne denne noe merkelige interessen bero på min uttalte fascinasjon for historiens glemte personligheter. Det kunne også være et resultat av regissørens utvalg - kanskje musikken i filmen var det eneste gode Salieri skrev?

Men det var ikke gode nok konklusjoner for en operainteressert historiker. Jeg måtte gå til kildene. Jeg måtte finne musikken, skaffe meg innspillingene - og lytte. Og det som åpenbarte seg var en spennende  musikk, skrevet av en dyktig og særegen komponist. Elev av Gassmann og Gluck, lærer for Schubert og Liszt. Men selv glemt. Men hvis ikke Mozart hadde kommet til Wien - hvem vet?

Ble du interessert?  Det finnes nemlig flere gode innspillinger av Salieris musikk, til og med av kjente dirigenter, sangere og utøvere. Skal jeg anbefale noen må det bli den nylig utgitte "Il Mondo alla Rovescia" som utkom i fjor, eller Christophe Roussets tolkning av den magiske "La Grotta di Trofonio". Også er det jo Cecilia Bartolis "Salieri Album". Jeg anbefaler dem varmt!

Litt å lytte til mens du venter. Diana Damrau som "Europa" i operaen "L'Europa Riconosciuta", Salieris åpningsopera til Milanos operahus "La Scala" både i 1778 som ved gjenåpningen i 2004: http://www.youtube.com/watch?v=cjxA2QGBYXo



     

Mens vi venter på en båt

Vinterens små og store problemer har kommet til min kjære hjemby. Fergeleiet, en flytebrygge, mellom den gamle by og Cicignon ble brutalt revet bort av isens krefter. Men så er det jo selveste Glomma som renner gjennom byen! Så nå står jeg her - på Blomstertorvet midt i Forstaden og venter på en båt.

Håper den kommer før Godot!

En såret nordmann i Kentucky

I år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Vel og merke er det noen måneder igjen til årsdagen for Sørstatenes beskytning av Fort Sumter i bukten utenfor Charleston. Og selv om jeg ikke har tenkt å skrive bare om hendeler som skjedde samme dag, føler jeg for å vie plass for nettopp denne krigen, og en liten trefning som fant sted sørøst i Kentucky.

Hvorfor? Jo, slaget ved Mill Springs den 19. januar 1862 var nemlig den første seier av skikkelig betydning for Nordstatene. Til da hadde de konfødererte - altså sørstatstroppene - nær sagt vunnet alle slag og trefninger. Opprøret så ut til å lykkes! Den første virkelige styrkeprøven mellom de to sidene hadde stått på sommeren året før. I slaget ved Bull Run, en liten bekk nord i Virginia, ikke langt sør for Washington DC, lå an til å bil en strålende seier for Lincolns blåkledte. Men slaget skulle ende i et aldeles ydmykende tap. Med tapet kom erkjennelsen at borgerkrigen kom til å bli lang, kostbar og vannvittig blodig.

Men så var det Mill Springs. Omlag 10.000 mann var involvert i slaget, og selv om tapstallene var relativt små, sett i forhold til de senere uhyrlige tapstallene i denne krigen, førte general George Thomas' seier til at krigen kunne tas sørover, til Tennessee og hjertet av Sørstatene. Nå skulle det vise seg at marsjen sørover ble lang og hard, og tusener av amerikanere skulle miste livet før general Sherman kunne innta Savannah på Atlanterhavskysten den 21. desember 1864. Konføderasjonen var endelig radbrukket.

Nå var amerikanere i 1864 et mangeartet folk. Det var en nasjon av immigranter. Og mange av dem var nordmenn. Helt siden Cleng Peerson og dampskipet "Restaurationen" hadde lagt over Atlanteren i 1825, hadde nordmenn søkt seg til det forgjettede land. Og en av dem, Christian Benson - navnet var kanskje litt amerikanisert - hadde vervet seg for sin nye hjemstat Minnesota. Ved Mill Springs den 19. januar 1862 ble han truffet av en kule i høyre lår. Han ble sendt hjem, og skulle leve resten av sitt på en mager pensjon. Mange nordmenn delte skjebne med Christian, og mange var dem som også døde for sitt nye fedreland på den andre siden av havet.

tirsdag 18. januar 2011

Versailles II

Så var det atter en årsdag. Som et tilfellets ironi handler også dagens innlegg om Versailles. For den 18. januar 1919 møttes delegater fra det slagne Tyskland og fra de seirende allierte til konferanse i Versailles. Krigen og blodsutgydelsen var stanset et par måneder tidligere, og nå var det oppgjørets time. Versailles-traktaten ble signert den 28. juni 1919, på årsdagen fem år etter skuddene i Sarajevo som drepte den østerikske tronfølgeren og som utløste den kjedereaksjonen av begivenheter som ledet frem til krigsutbruddet.

At 18. januar ble valgt som åpningsdag for konferansen var franskmennenes verk. Og datoen var ikke tilfeldig plukket ut. For akkurat den 18. januar - i 1871 - hadde Tyskland blitt samlet og det tyske keiserriket proklamert i etterkant av den fransk-tyske krig. Og hvor skjedde det om ikke i Versailles!

Historiens sammenhenger er sjelden tilfeldige! 

mandag 17. januar 2011

Les Plaisirs de Versailles

Noen gode venner og jeg skal ut å reise. Vi skal til Paris og til solkongens Versailles. Som uttalt opera-elsker skulle det vel overraske få at et besøk i operaen er ønskelig. Og hva sto vel ikke på programmet enn Herny Purcells fantastiske lille opera "Dido og Æneas" fra 1689. Her blir det barokkopera om helter og heltinner, hekser og sjømenn i salig forening.

Nå skulle jeg sikkert reklamert for engelskmannens ferdigheter i å skrive vakker musikk, men jeg velger i stedet å hylle Versailles' store komponist - Jean Baptiste Lully. Og vi skal vel ikke se bort fra at Purcell hentet mye av sin inspirasjon fra solkongens hoff, og hans enerådende hoffkomponist.

Lytt og nyt - "Isis" fra filmen "Le Roi Dance":
http://www.youtube.com/watch?v=uL6EtdH3bho&feature=related

Urbi et orbi - en bloggers bekjennelser

En smule svulstig føler jeg at jeg har lov til å være idet jeg trer inn på blogg-arenaen. For dette må vel sies å ha blitt en av vårt samfunns viktige arenaer for meningsytringer. Og uten at jeg på noen som helst måte skal påta meg den rollen pavene har hatt i hundrevis av år - jevnlig å tale til byen og verden - så kommer byen og en personlig verdensanskuelse til å gå igjen i denne bloggen.

For jeg elsker byen - ja, Fredrikstad altså. Den gamle by ved Glommas bredd. Men Fredrikstad er også en ny by. Som historiker og bypatriot interesserer det meg både hva som var, hva som er og hva som kan komme. Kort sagt, et kjærlighetsforhold til en by som av mange er omtalt som både harry og stygg. Men den ligger som en perle i det jeg mener er Norges mest spennende og attraktive fylke - Østfold. Fredrikstad er en by som jeg uten forbehold, og med en stor porsjon stolthet kan si at jeg elsker. Og det betyr ikke at alt er perfekt. Nei, her er mye som kan gjøres, endres og utvikles. Til tross for det, er det en by hvor historien ligger i tykke og rike lag, her er et rikt kulturliv, her er nærheten til vakker og spennende natur. En by med kvaliteter og en skjønnhet som kanskje ligger skjult for mange. Men jeg elsker den.

Subjektiv og svulstig? Ja, jeg kan være enig i det. Men det må man ha lov til å være i sitt første innlegg i sin egen blogg. For det er en erklæring "urbi et orbi" - til byen og verden.